Fra Imperium Til Løs Kanon?

Påskuddet Washington nylig fikk for å involvere seg direkte i Syria, og det følgende samarbeidsbruddet mellom Russland og USA, kan få en farlig utvikling. Europas befolkning må nå opplyse seg selv om trusselbildet.


Collage: S.R. Galåen 2017

For en drøy uke siden uttalte Washington og FN at de ikke lenger anså det som et mål å fjerne Assad. Like etter skal Assad-regimet ha funnet det for godt å angripe egen befolkning med kjemiske våpen og gi de allierte en grunn til å gjøre en helomvending.


I det antikke Roma ble et effektivt resonnement brukt for å finne ut av politiske motiver: Cui Bono? («Til hvems fordel?») Er Assad tjent med å angripe egen befolkning med kjemiske våpen når IS og Al Qaida er på retrett og gi de allierte et påskudd for å styrte Assad-regimet? Er Russland tjent med det? Er Washington tjent med det? Er Assads fiender som Israel, IS og Al Qaida tjent med det? Svarene kan gi noen indikasjoner.


I nyere historie ser det ut til at falske anklager eller en falsk flagg-operasjon er alt som skal til for å rettferdiggjøre en krigshandling. Det er også alt som skal til for å få befolkningen med på det. Der er stor fortjeneste, liten risiko for avsløringer i media og ingen konsekvenser i ettertid om man har vært for rask på avtrekkeren.


Påstandene om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, der atombomber var antydningen, viste seg i ettertid å være helt feil. Det var blant andre Israels Benjamin Netanyahu som fremmet og stresset denne påstanden overfor Washington i 2003 og sa at der var ingen tvil om saken. Det måtte handles raskt.


Muammar Gaddafi ble anklaget og styrtet for å ha brukt kjemiske våpen mot egen befolkning, og det en gang blomstrende Libya ble bombet til dagens ustabile stadium. Da også måtte det handles raskt, og selv Norges bidrag skjedde utenom konvensjonelle prosedyrer. Også dette viste seg å være på feilaktig grunnlag. Listen over tvilsomme anklager og følgende militære handlinger er lengre.

Det ble nylig påpekt i media at utenlandske aktører ikke vet hvor amerikansk utenrikspolitikk står. Det stemmer at Washington ikke har en selvstendig utenrikspolitikk i Midt-Østen, men den er allikevel forutsigbar, fordi den påvirkes i stor grad av Israel-lobbyen.



Foto: Nicholas Kamm / AFP / Getty Images


I 2014 skrev The Guardian at USA, Storbritania og Israel hadde egne «tropper» til å håndtere informasjon og debatter på nettet. Det kom også frem at Israel betaler studenter for å spre pro-israelsk budskap. Utfallet for disse nasjonene kan bli, som ordtaket går, at «en løgner blir ikke trodd selv når han sier sannheten» - og at det vil ta tid å bygge opp tillitt igjen.


Washingtons utenrikspolitikk styres i dag også av det militære industrikompleks, som Eisenhower advarte mot i hans avskjedstale i 1961. For å rettferdiggjøre et årlig forsvarsbudsjett på nærmere tusen millarder dollar, tilsvarende flere norske statsbudsjett, trengs der stadig en betydelig trussel. Etter at Sovjetunionens fall i 1991 ble Irak den nye fienden, og etterhvert Islam og den uendelige «Krigen mot Terror». Etter dette ble Russland (samt Kina, Iran og Nord-Korea) re-introdusert som den nye fienden.


Problemet med Russland er at det ikke bare er Irak, Afghanistan, Libya, Yemen eller Syria. Russland er en atommakt med en (av Vesten) undervurdert militær slagstyrke. President Vladimir Putin har advart vestlige journalister flere ganger om at retorikken de formidler skader relasjonene mellom stormaktene og at befolkningen ikke blir informert om trusselbildet som oppstår. Norges statsminister og NATOs generalsekretær avfeier slikt som «bare propaganda».



Fra "Putin's Warning Full Speech 2016" [se klipp].

Foruten å være arbeidsklassens protest mot den regjerende elite og globalistene, var håpet med å velge Donald Trump som president å normalisere relasjoner mellom atommaktene. Det ble straks ansett som landsforæderi å ha diplomatisk kontakt med Russland. Etter fjerningen av Flynn og Bannon er der ingen andre i Det Hvite Hus som ønsker bedret forhold til Russland – kun det motsatte.


En artikkel oppsummerer de mangfoldige kritiske Twitter-meldingene fra Trump angående Washingtons involvering i Syria før han ble president. Det tok knapt 100 dager før Trump begynte å mene og gjøre det stikk motsatte.

Sannsynligvis overkjøres President Trump nå av den samme gruppen rådgivere som har påvirket Washington i over to tiår. Denne gruppen har blant annet General Wesley Clark fortalt om i en tale i 2007.




Representanter fra Washingtons samarbeidspartnere i Europa og Australia ga umiddelbart sin støtte til Washingtons nylige respons i Syria. Som den kritiske nettsiden CounterPunch poengterte var det ingen av disse myndighetene som syntes det påståtte angrepet krevde noen etterforskning eller en FN-resolusjon før en militær respons.

Russlands forsvarsminister har forøvrig gitt sitt tilsvar (utdrag):

«USA-administrasjonen er forandret, men metodene for å slippe løs kriger forblir de samme siden bombingene av Jugoslavia, Irak og Libya. Beskyldninger, forfalskninger, storslått spill med foto og test-rør med pseudo-resultater ble grunnlag for aggresjons-erklæring fremfor objektiv etterforskning.»


Kongressmedlem og tidligere presidentkandidat Ron Paul synes det offisielle narrativet om Assads angivelige kjemiske angrep ikke gir noen mening og at der ikke er noen strategisk grunn til at dette skulle ha skjedd [se klipp her].




Dr Paul Craig Roberts var tidligere statssekretær under Reagan-administrasjonen, og har siden vært sterk kritiker av Washingtons intervensjonspolitikk og neoliberale økonomi. Han skriver følgende:

«Fjerning av Assad tillater Washington å sette inn nok en Washington-marionett over det muslimske folk, å fjerne nok en arabisk myndighet som har en uavhengig politikk fra Washington, å fjerne nok en myndighet som er motstander av Israels tyveri av Palestina, og for Exxons Tillerson og de neokonservative hegemonistene å bytte ut russisk gass til Europa med et USA-kontrollert gassrør fra Quatar til Europa via Syria».



Intervju av US Watchdog [se klipp her].


Dersom USA øker sin militære aktivitet i Syria, om Russlands enheter treffes, og om Russlands enheter så treffer USA sine – så er straks hele NATO involvert. USA, som skulle være Europas garantist ved en eventuell invasjon fra Russland, vil da sørge for å presse Europa inn i en militær konfrontasjon: med Russland.


Man kan avslutte med Dr Roberts ord:

«Grunnen til at der fortsatt er liv på Jorda etter mer enn et halvt århundre med atomvåpen er at amerikanske presidenter og sovjetiske ledere jobbet sammen for å redusere spenninger. (...) I dag er situasjonen svært annerledes. De tre siste presidentene av USA, og nå tilsynelatende også Trump, jobbet overtid for å øke spenningene mellom de to atommaktene. Videre var det gjort på måter som overbeviste russiske myndigheter om at Washington er totalt upålitelig.»


Det er på tide for Europas myndigheter å forstå risikoen av å være ukritiske følgere av Washingtons (og Israels) intervensjonspolitikk. Europa har ingenting å vinne på å være underlagt et imperium som ser ut til å ha blitt en løs kanon - men betaler stadig prisen av det. Man må returnere til det som en gang var vestlige verdier, nasjonalt sikkerhetsfokus og samarbeid i henhold til internasjonale lover.