MER POLITIKK: Demokratene har, i mangel av en granskningsskandale for presidenten, fått noe annet å snakke om, nemlig politikk, skriver Bjørn Hansen. Her president Donald Trump og speakeren i Representantenes hus, Nancy Pelosi fra Demokratene. FOTO: SAUL LOEB/NTB SCANPIX

Fra gransking til politikk

Med Mueller-rapporten har president Donald Trump vunnet en stor politisk seier. Men samtidig har Demokratene fått en annen stor politisk gavepakke.

Så har den kommet – granskningsrapporten som president Donald Trump kalte en heksejakt og som demokratene imøteså med forventning. Men ennå holdes rapporten hemmelig av Justisdepartementet, bortsett fra et offentlig sammendrag forfattet av justisminister William Barr. Konklusjonene er likevel kjent: Det kan ikke påvises noe kriminelt samarbeid mellom Trump-kampanjen og russiske agenter før presidentvalget i 2016. På et annet punkt er rapporten fra spesialetterforskeren Robert Mueller mer diffus. Han vil ikke konkludere med at president Trump ulovlig forhindret rettsvesenet da han ga FBI-sjefen James Comey sparken for et par år siden, men han vil heller ikke frikjenne Trump for ulovlig obstruksjon.

Justisministeren og presidenten selv har tolket dette som fullstendig frifinnelse, og Trump har i en hevngjerrig tone uttalt at FBI selv må granskes. Problemet er bare at så lenge rapporten holdes hemmelig vet man ikke hva konklusjonene i den bygger på.

Politisk kan likevel ingen være i tvil om at slik saken står i dag har president Trump vunnet en stor politisk seier. Med frifinnelsen for aktiv konspirasjon med russerne, er andre momenter nedgradert til fotnoter. Det gjelder blant annet møtet mellom russiske agenter, Donald Trump jr., svigersønnen Jared Kushner og valgkamplederen Paul Manafort i Trump Tower i juni 2016. Der var Trump-kampanjen blitt lovet en drittpakke om Hillary Rodham Clinton, noe de sannsynligvis ikke fikk. Det forhindret likevel ikke Trump i å utbasunere noen uker senere, i juli 2016, at han håpet russerne ville offentliggjøre Clintons e-mailer. Spørsmålet er hvordan Trump kunne vite at russerne hadde hacket seg inn på disse e-mailene når amerikanske etterretningsorganisasjoner først måneder senere kunne slå fast at så var tilfelle?

Disse og andre spørsmål er lagt død gjennom konklusjonen om at intet ulovlig har funnet sted, annet enn at Vladimir Putin og Trump hadde felles interesser – Trump i at Clintons kampanje ble undergravd, og Putin i at Trump dermed kunne vinne valget og redusere de økonomiske sanksjonene mot Russland som følge av Ukraina-anneksjonen. En slik sammenfallende interesse er ikke kriminell, med mindre den hadde en konspirativ karakter, noe Mueller altså har konkludert med at den ikke hadde.

Avsnittet i rapporten som gjelder «obstruction of justice» er av både justisminister og president tolket som total frifinnelse, mens Mueller lar være å trekke en slik konklusjon, men holder døren åpen for at presidenten kan ha begått en ulovlig handling. Noe mer er vanskelig å tolke inn i dette, når rapporten ellers holdes hemmelig.

Men hvor lenge kan en slik rapport hemmeligholdes? Presset både fra Kongressen, der demokratene har flertall i Representantenes hus, fra mediene og fra deler av offentligheten kan tvinge frem en offentliggjøring. Det kan ta tid, og ingen vet ennå om rapporten i så fall vil være usensurert.

I mellomtiden forsøker demokratene å finne nytt fotfeste etter Mueller-rapporten som neppe ga dem det de i utgangspunktet håpet på. Men Trump er ikke Trump om han lar være å ødelegge sin egen frifinnelse med nye politiske utspill. Demokratene trodde knapt hva de hørte da Trump og hans stab for noen dager siden ga full støtte til et forslag om at Høyesterett må kjenne helsereformen, den såkalte Obamacare, grunnlovsstridig, fordi dette ikke var noe grunnlovsfedrene hadde i tankene for nesten et kvart årtusen siden.

En føderal dommer i Texas (!) hadde kommet til denne eiendommelige kjennelse i fjor fordi man hadde fjernet det tvungne bidraget fra enkeltpersoner til helseforsikring. Resonnementet er så innfløkt og absurd at kjennelsen er kritisert sønder og sammen av et stort antall eksperter. Men det hindrer selvsagt ikke Trump i å støtte kjennelsens vei opp mot Høyesterett.

Demokratene kunne ikke fått en større gavepakke på dette tidspunktet. I tiden etter valget av Trump har Obamacare blitt mer og mer populært i befolkningen, store grupper krever nå en utvidelse av ordningen i retning av et «single payer system», en slags folketrygd for helsevesenet på linje med andre land i den vestlige verden. Nettopp helsereformen fra Obama bidro i høy grad til at demokratene gjorde et godt mellomvalg sist høst og gjenerobret flertallet i Representantenes hus. Republikanerne har ikke noe alternativ til helsereformen annet enn å avskaffe den fullstendig, i tråd med kjennelsen fra Texas.

Dersom hele loven underkjennes av Høyesterett vil det få dramatiske konsekvenser, ikke bare for de 20 millioner eller flere som straks mister sin helsedekning. Før Obamacare kunne forsikringsselskapene nekte personer med «preexisting conditions», for eksempel mennesker med fysiske eller psykiske svakheter, eller arvelige sykdommer, å tegne forsikringer eller utelate dem fra dekning gjennom kollektive ordninger i jobben. Obamacare la ned forbud mot denne inhumane praksisen, et forbud som vil falle bort med opphevelse av helsereformen.

Her dreier det seg anslagsvis om 130 millioner mennesker som risikerer å miste dekningen som Obamacare har gitt dem. Dersom Trump og republikanerne skulle ha satt seg ned bak lukkede dører for å finne ut hvordan de mest kunne skade seg selv foran neste presidentvalg, kunne de ikke ha kommet opp med noe bedre. En kommentator har sammenlignet Trumps utspill med baseballspilleren som scorer den ultimate «home run», hopper høyt av glede, faller ned og brekker foten.

Demokratene har, i mangel av en granskningsskandale for presidenten, fått noe annet å snakke om, nemlig politikk. Selvsagt vil de fortsette med nye granskninger og høringer som peker mot Trump, blant annet hans skatteforhold. Men knapt noen velger i USA vil besvime av overraskelse dersom det blir dokumentert at Trump har vært en skattesnyter i tungvektsklassen. Han skryter av det selv. «Jeg betaler ikke skatt fordi jeg er smart». Ikke noe av det presidenten vrir ut av seg gjennom Twitter later til å sjokkere noen, ikke engang hans skitne angrep de siste ukene på avdøde senator og tidligere presidentkandidat John McCain.

For demokratene gjenstår nå egentlig bare å komme tilbake til det som tjener dem best, nemlig politikken. Og Obamacare er i dag en av deres beste saker.