St. Hansaften i 1998 blei jeg kasta opp i lufta av mennesker jeg aldri har sett før eller siden. Norge hadde slått Brasil i VM i fotball. Jeg så kampen på nattklubben Checkpoint Charlie i Stavanger, et sted som i mange år hadde vært samlingsplass for svartkledde rockere som tok aktiv avstand fra all sport. Da jeg gikk ut i Stavanger sentrum få minutter seinere, oppdaga jeg at gatene var fulle av biler som kjørte rundt og rundt mens folk sang og klemte hverandre. Byen hadde pusta i takt, og nå eksploderte den. Ei gruppe fremmede går forbi meg, stopper, klemmer og kaster meg opp i lufta, klemmer igjen og går videre.
20 år seinere, på en iskald andre aprildag, sto jeg på et bortgjemt fotballstadion på Kongsvinger. Gjemselund stadion har en tradisjonsrik arena for fotball i Norge, men tradisjonen begynner å bli gammel. Laget mitt, Viking fra Stavanger, hadde rykka ned året før og var praktisk talt konkurs. Nå skulle vi spille den første kampen på nest høyeste nivå på over 30 år. Det var ikke mange publikummere på Kongsvingers hjemmebane denne kvelden, men noen hundre av dem tilhørte supportergruppa Viking-Oslo. Jeg sto sammen med dem, og mens Vikings spillere sprang etter hver eneste ball som om den skulle være deres siste mulighet til å spille fotball, sang vi sammen. Vi sang og sang, ropte og sang i to omganger. Vi sang til og med i pausen. Da Viking hadde vunnet 2-0, kom spillerne over til oss, og så sang vi til dem og sammen med dem.
For bare noen dager siden sto jeg foran TV-en hjemme. Jeg sto og skreik, jeg ropte, hoppa og dansa. Sammen med kona og den yngste dattera mi. Liverpool! Vi skreik sammen, jeg tror kanskje noen av oss grein, eldste datter sendte meldinger fra huset hvor hun så kampen sammen med ei venninne. De grein. Og ropte. Og dansa. Jürgen Klopps menn, uten to av sine aller fremste, gjorde det umulige mulig. De skåra fire mål mot Messis Barcelona, og de slapp ikke inn ett eneste. Før kampen starta, på legendariske Anfield, sang 50.000 mennesker «You’ll never walk alone». Verdens største kor framførte fotballens fremste hymne. Og den handler om fellesskap.
Jeg elsker fotball. Jeg liker å spille, jeg liker å trene ungdommene i Korsvoll og jeg liker å se fotball. God fotball og dårlig fotball. Kamper med mange mål og få mål. Alt dette liker jeg. Men det at jeg, og så mange millioner enn si milliarder mennesker over hele verden ikke bare liker, men faktisk elsker spillet om den altfor runde ballen, har å gjøre med at fotballen er noe mer enn bare et spill, en fritidsaktivitet eller toppidrett. Fotball på sitt aller beste handler om fellesskap. På banen og på tribunen. Drillos Norge, Berntsens Viking og Klopps Liverpool, med alle sine iøynefallende ulikheter, har det til felles at de djupest sett handler om laginnsats. Når 22 spillere møtes på banen, trenger ikke laget med de beste spillerne alltid vinne. Ikke om ett av lagene er bedre, nettopp som lag. Brasil var overlegne Norge i alle ledd. Likevel vant Norge. Viking hadde ikke spillerstall til å rykke opp igjen til Eliteserien i 2018, langt mindre til å ligge på femteplass i tippeligaen nå, men gjør det like fullt. Og Liverpool, Klopps vidunderlige Liverpool, er et monument over innsats, laginnsats og oppofrelse. Det er en for alle, alle for en, uansett hvor merittert eller umerittert du er. Det er ikke tilfeldig at innbytteren Lovren, som blei vraka til kampen, og ikke fikk spille et minutt, jubla like hemningsløst som resten av laget, eller at Origi etter kampen ikke snakker om seg sjøl, men om laget. Origi som innerst inne vet at når finalen som hans to mål sikra oss endelig skal spilles 1. juni, sitter han igjen på benken mens Firminho og Salah får stråle i hans sted. God fotball er fellesskap på banen. Men det lille kollektivet på banen speiler, igjen på sitt beste, et større fellesskap. Viking er Stavangers lag. Drillos var Norges. Når vi følger dem, når vi jubler, raser og sørger med dem, er vi ikke bare supportere, ikke bare fotballfans. Vi er siddiser, vi er norske, og vi er sammen om det. Det finnes noen ytterst få mennesker som følger Viking og heier på dem sjøl om de ikke har noe med Stavanger å gjøre. Det finnes kanskje noen, om enn jeg aldri har møtt dem, som holder med Norge uten å ha noe med Norge å gjøre, men for de aller, aller fleste er det identitet og tilhørighet som bringer oss til fotballaget vårt. Det er derfor det rører oss så sterkt, det er ikke de på banen og vi på tribunen, det er oss, vi er et felleskap.
Men Liverpool, fra England, fra Mersey har jeg ingen røtter i. Ingen annen identitet enn den jeg fikk da jeg valgte det røde laget i en tippekamp seint på syttitallet. Like fullt er det fellesskapet like mye som fotballen som rører meg når jeg ser Liverpool. Jeg har fulgt de røde med et halvt øye de siste tiåra, følt litt når de vant, ingenting når de tapte. Men da dattera mi i starten av forrige sesong valgte seg laget, da først hun, og så hele familien lærte oss navnet på alle spillerne, sangene, så youtubevideoene og ikke minst, så alle kampene sammen, var det fellesskapet som forsterka det fotballen kan gi. Og fotballen forsterker felleskapet oss imellom.
Snart førti år som fotballtilhenger har på mange måter gitt meg mer smerte enn glede. Jeg går med en vond klump i magen foran hver eneste kamp Viking eller Liverpool spiller, fordi jeg som de fleste andre fotballfans, frykter nederlaget mer enn jeg gleder meg til seieren. Og nederlagene har vært mange. Det er bare ett lag som vinner serien, det vil si at de aller fleste av oss taper. Hvert år. Likevel fortsetter vi. År ut og år inn. Fordi fotballen er mer enn sluttresultatet og tabellen. Jeg føler med dem som ikke interesserer seg for idrett generelt, men fotball spesielt. Ikke fordi de ikke helt sikkert har andre fritidsaktiviteter som gir dem glede. Men fordi de ikke får kjenne på den følelsen det er å juble sammen med fremmede når Rekdal setter straffen i Marseilles. Når Viking banker Chelsea på Stavanger stadion. Eller når Liverpool med 50.000 syngende fans i ryggen skaper historie på Anfield. Fotball er fellesskap. You’ll never walk alone.