Fotballens småbyliv

Fredag starter eliteserien i fotball. Skal «småbyer» som Molde og Drammen fortsatt være førende?

Hvorfor er det ikke i Norge som i de fleste andre land, at storbyene også har storlagene?

I går var det såkalt kickoff for eliteserien på Ullevaal stadion, alle kapteinene og trenerne var tydelig til stede. I ukene før seriestart finnes det ikke tapere. Alle er (nesten) like optimistiske. Men snakket om seriegull handler ikke om hovedstaden, heller ikke om Vestlandets hovedstad. Molde i 2011 og 2012 og Drammen i 2013 har vært byene seriegullet har havnet i.

Rosenborg er på manges lepper i år, Molde likeså. Men Oslo? VIF-kaptein Christian Grindheim fikk ingen samtaler eller intervjuer om medaljekandidaten Vålerenga. Der er de ikke. I Kjetil Rekdals sykdomsfravær var det assistenttrener Michael Schjønberg som svarte for VIF. Han ble ikke overarbeidet. Men han nøt åpenbart situasjonen der ingen har særlig tro på Vålerenga tross imponerende resultater i treningskampene. Det Kjetil Rekdal er klar på, også fra sykesenga, er at ingen klubber i Norge har større potensial enn Vålerenga når alle detaljer klaffer.

«Vi vil ende der på sikt», er den ærlige innrømmelsen fra Haugesund-trener Jostein Grindheim. Fjorårets bronsevinner er enda et eksempel på lag som sportslig er på motsatt ende av den økonomiske tabellen. Det er Vålerenga, Brann, Rosenborg og Viking som skulle vært dominerende i Norge. I år kan vi få alle disse fire inn blant de seks beste, sier Grindheim til Dagsavisen i en slags oppmuntring til fotballen i storbyene.

I Bergen har de fått en ny trener i svenske Rikard Norling som er nesten den eneste i byen som snakker om seriegull. Han trodde det skulle være slik. Verken fjorårssesongen eller vinterens treningskamper tyder på at han får rett. Men han vet at han er i en by der lidenskapen er sterkere enn noe annet sted og der fotballfeberen tar fyr etter to seirer på rad. Norsk fotball er skapt av småstedene. De finnes også i bydelene i Oslo. Det er de trygge lokalmiljøene med fokus på kvalitet og kontinuitet som vinner. Uansett hvilken dialekt eller hvilket språk som snakkes.