Vi er foreldre for vår fantastiske prinsesse, men er likevel fratatt denne retten. Vi ser henne 12 timer i året.
Det betyr at fosterforeldrene hennes får all den gleden vi er fratatt.
De ser henne hver dag. Jeg er sikker på at de ikke liker tanken på hennes biologiske foreldre, de har aldri villet treffe oss.
Vi minner dem nok på at hun egentlig ikke er deres.
De har gitt vår datter et annet navn enn hennes virkelige navn. Er det for å fjerne oss helt fra hennes liv?
Vi vet også at de ønsker å adoptere henne. Sikkert for å sikre egne rettigheter. Da kan hun nemlig aldri flytte tilbake til oss. Sikkert helt uten tanke på hva hun blir fratatt da.
Ville hun ønsket å vokse opp med sine biologiske foreldre som mange, mange fagpersoner sier er gode nok.
Eller ville hun ønsket å bli tatt fra sin mamma og plassert hos tilfeldige fosterforeldre som hadde registrert seg på
[ Ønskebarn.no ]
. De fosterforeldrene påtar seg et stort ansvar.
Dere blir fortalt av myndighetene til stadighet at dere gjør en god jobb, fordi vi, de biologiske foreldrene, har sviktet våre barn. Dere er de gode, vi er de slemme, de håpløse.
Tenk om det medfører riktighet den bekymringen over 240 fagfolk har meldt.
Tenk om Brennpunkt-dokumentaren om Amalie viser et reelt bilde av norsk barnevern der babyer blir plassert uten god nok grunn.
Tenk om Norge blir dømt i flere av sakene som nå er i EMD.
Tenk om avisartikkelen om vår sak «De fikk aldri en sjanse til å være foreldre» er riktig, og Aria ble plassert uten god nok grunn.
Tenk om mange barn er blitt feilaktig plassert. Tør dere tenke den tanken?
Tør dere tenke tanken at dere kan være med på å opprettholde et kynisk system?
Hva er dere da med på?
Dere tenker kanskje at dere bare gjør en jobb dere er satt til av barnevernet. Dere blir sikkert fortalt mye negativt om barnas biologiske foreldre.
Jeg har selv jobbet som torpedo/pengeinnkrever, et kynisk og røft «yrke». Hvor lett er det ikke å bli korrumpert og bare ta de oppdragene som blir gitt deg og tro oppdragsgiver. Jeg gjorde ikke det, og sjekket alltid ut om «faktaene» jeg hadde fått var sanne.
Kan gi et eksempel på dette, som lærte meg virkelig å være kritisk.
Det var en gang i min "læretid" En av mine kall det mentorer, spurte meg om noe.
Han sa at "
" "
" svarte jeg som den lojale soldaten og pliktoppfyllende personen jeg anser meg selv for å være.
var hans respons på det.
Han mente jeg måtte da sjekke opp om han ikke bare misbrukte eller utnyttet meg først...
Men anså det normalt å gjøre alt for sin familie, som dette jo nå var for meg på daværende tidspunkt.
Så jeg prøvde å argumentere for det svaret mitt, ved å si.
Selv om jeg jo visste at han jo hadde et kjempe poeng, og dette fikk meg til å føle meg dum.
Han gjentok
å gikk han.
I etterkant vet jeg at det nettopp var min lojalitet, som gjorde at han valgte å gi meg en slik leksjon dette er jeg ham evig takknemlig for.
Selv jeg tenkte herregud for en idiot jeg er og fikk et langt mer kritisk og annerledes syn på "plikter" eller bidrag til felleskapet, kontra selvstendige valg.
Og en gang har jeg dessverre ikke vært så streng på dette, og det var etter min ankomst til Norge. Da jeg igjen tenkte at en mann i min "familie" jo ikke er uærlig imot meg, men det var han.
Og det jeg utsatte denne skyldneren for, plager meg den dag i dag over 13 år senere.
De samvittighets plager, kunne jeg ha vært uten.
Det han ble utsatt for, kunne være unngått om jeg bare ikke ville være denne idioten igjen.
Så spørsmålet er vil fosterforeldre være idioter på lik linje med meg, eller har de bare ikke samvittighet?
Barnevernet snakker om ukritiske tilknytninger hos barn som et problem, men ønsker ukritiske voksne som fosterhjem.
Så barnevernet oppfører seg som det dem egentlig burde verne barn fra, en ustabilitet og dårlige forbilder.
Skrevet av
[ Ken Olsen ]
, tidligere barneverns barn og nå kjempende pappa.
Et bevis på at
[ skammen varer i generasjoner ]
, om ikke man ser på barnevernet med kritiske øyne og stopper en farlig utvikling.
[ Og deres makt er ute av kontroll, ]
så kontrollen må tilbake for barnas beste.