Samtidig som utgivelsestallet synker, styrkes norsk barnelitteratur. Men det gjelder bare bokmål. Sakprosa for barn på nynorsk er blitt et unntaksfenomen.
En grafisk framstilling av barnebokutgivelsene for de senere år ser ut som en fjelltopp. I mange år har utgivelsestallet steget og steget. Toppen ble nådd i 2011 med 1270 nye utgivelser og gjenutgivelser. Så begynte antallet å synke. I 2013 ble det gitt ut like mange bøker som i 2008. Men det er noen markante forskjeller i språkgrunnlaget til de bøkene som ble gitt ut ved foten av fjellet på vei opp i 2008 og på vei ned i 2013. Det viser de årlige statistikkene fra Nasjonalbiblioteket og Norsk barnebokinstitutt.
Når tittelantallet synker fra 2012 og utover skyldes det utelukkende at oversettelsene blir færre, slik at barnelitteraturen er i ferd med på bli norsk. I 2008 var 342 nye titler norske mens 558 var oversettelser (resten var gjenutgivelser). I 2013 var 401 nye titler norske mot 491 oversettelser.
Nedgangen i oversettelsene rammer engelsk så sterkt at det mister dominans. I 2008 ble det gitt ut 502 nye barne- og ungdomsbøker oversatt fra engelsk mot 342 norske. Engelske bøker dominerte over de norske. I 2013 ble det gitt ut 324 oversettelser fra engelsk mot 401 norske. Norsk er blitt det dominerende litterære språkgrunnlaget.
Svensk har lenge vært det tredje største språket i norsk barnelitteratur. Selv om det i 2013 ble oversatt halvparten så mange svenske bøker som i 2008 har tredjeplassen holdt stand. Dansk ser ikke ut til å ha blitt rammet av nedgangen.
Oversettelsene fra finsk og islandsk viser en svak oppgang. Men disse tallene er så lave at det kan være helt tilfeldige svingninger. Med dette forbehold kan det sies at bredden i nabolandsoversettelsene ser ut til å ha økt, selv om totaltallet har gått ned.
Tysk og fransk ser ikke ut til å være berørt av endringene, nynorsk er derimot sterkt berørt. Det ble gitt ut én oversettelse mer fra svensk i 2013 enn nynorske barne- og ungdomsbøker til sammen. Av de 892 nye norske og oversatte bøkene som ble gitt ut i 2013 var bare 53 på nynorsk. 44 originalt norske, ni oversettelser.
Av de skarve ni oversettelsene til nynorsk er variasjonen i originalspråk større enn for bokmål, men tallene er så små at det kan være tilfeldig. Fire bildebøker er oversatt fra henholdsvis svensk, tysk, engelsk og japansk. To ungdomsromaner er oversatt fra henholdsvis dansk og engelsk. Én lyrikksamling er oversatt fra engelsk. En faddergavebok er oversatt fra finsk og en bibelbok fra engelsk.
Disse to religiøse bøkene klassifiseres som sakprosa. I tillegg ble det gitt ut fire nye ikke-oversatte nynorske sakprosabøker for barn og unge i 2013: én kirkebok, én kristen tegneserie om en sau som har gått seg vill, én flerspråklig lesebok og én bok som klassifiseres som praktisk vitenskap og er skrevet av en av de etablerte forfatterne i norsk barnelitteratur. Det vil i praksis si at bare én bok svarer til en vanlig forståelse av hva sakprosa er. På bokmål ble det gitt ut 84 nye norske og 115 oversatte sakprosatitler. 35 av dem er religiøse, 12 karakterisert som filosofi, 23 handler om samfunnet, 35 om naturfag, osv. Den bredden som bør finnes i sakprosautgivelser for barn gjelder altså bare for bokmålsutgivelser.
Misforholdet mellom bokmål og nynorsk er ikke fullt så graverende når det gjelder de andre bokgruppene. Det ble gitt ut 304 nye norske bildebøker, romaner og fortellinger i 2013. Mens tilbudet til bokmålsbrukere besto av 257 slike titler, fikk nynorskbrukere 44, det vil si 14,5 prosent. Men når oversettelser inkluderes faller prosenttallet betraktelig fordi nynorsktilbudet bare øker til 51.
Dersom det er et mål at Norge skal være flerspråklig, burde barnelitteratur være et godt sted å starte. Misforholdet mellom litteraturtilbudet på de ulike målformene er større enn antall barn og unge som bruker henholdsvis nynorsk og bokmål skulle tilsi. Dårligst står det til med sakprosaen. Derfor er det fristende å spørre de som har ansvar for språk- og litteraturpolitikken hvorfor insentivene til å produsere flerspråklig barnelitteratur ikke får bedre resultater.
Det er i hvert fall nærliggende å anta at noen mener at barn som har nynorsk som hovedmål ikke fortjener å lese bøker om det de interesserer seg for på sitt hovedmål. Og det argumentet som stadig dukker opp i sidemålsdebatten, ideen om at bokmålsbrukere kan lære nynorsk gjennom å bli kjent med litteraturen, forutsetter at det er flere titler å velge mellom for å være holdbart.
Sakprosa for barn på samisk er nærmest ikke-eksisterende, men i 2013 ble en bildebok om fjellreven oversatt til både nordsamisk og sørsamisk.
I tillegg ble det gitt ut 13 andre barnebøker på nordsamisk, tre på sørsamisk og én på lulesamisk. I Nord-Trøndelag har fylkesbiblioteket nå begynt å formidle oversettelser på pdf for å styrke det sørsamiske barnelitteraturtilbudet.
Tanken er at barn fortjener en variert litteratur, uansett språk og målform. Er det slike tiltak som skal til for å bevare språkbeherskelsen og målformene i norsk barnelitteratur?