Det er en prinsipielt viktig sak som føres for retten nå. Også staten mener det og har gitt henne fri rettshjelp. For kan ofre for menneskehandel forvente beskyttelse i Norge, selv om ikke politiet får straffeforfulgt bakpersoner i et annet land?
Kirkens Bymisjon har lenge tatt til orde for at ofre for menneskehandel som samarbeider med myndighetene og anmelder bakpersoner må få varig opphold i Norge.
I dag er det slik at du må ha vitnet i en sak mot en bakperson, for å ha krav på opphold. I dag er det også slik at de fleste menneskehandelssaker henlegges, og offeret får aldri muligheten til å vitne.
Dette betyr ikke at de ikke er ofre. Og det betyr ikke at de er trygge fra represalier fra bakpersoner. Det betyr bare at menneskehandelssaker er krevende å etterforske.
Resultatet er at ofrene vegrer seg fra å samarbeide med myndigheten. Og for hjelpetiltak i Kirkens Bymisjon kan det bli etisk krevende å anbefale den enkelte å be om hjelp.
Kirkens Bymisjon mener at ofre for menneskehandel som samarbeider med myndighetene må få opphold, uavhengig av i hvilken grad straffeforfølgelsen av bakmannsapparatet lykkes eller mislykkes.
Norge praktiserer “fortell og forsvinn”. Vi ønsker at ofre for menneskehandel skal fortelle, men vi tar ikke ansvar for deres sikkerhet i etterkant. Det kan til og med virke som vi ikke har tid til å vente på en dom før utsendelse skal finne sted.