Forsvar for sykkelklemmen

Det er en skam at ikke sykkelklemmen har fått mer oppmerksomhet i norsk skjønnlitteratur, mener vi i Syklistaksjon 2019.

Vi begynner å bli lei av å lese halvdårlige krimromaner og introverte diktsamlinger av poeter som mest av alt lurer på om de skal ha punktum eller ikke etter verselinjene.

Sykkelklemmen er noe av det mest poetiske som fins; en sang til det rullende livet på gummidekk i en duft av bråtebrann og syriner i blomst.

Ulempen er at sykkelklemmen har for vane å forsvinne når du trenger den som mest. Den kan være borte i mangfoldige år, for så brått og uventet dukke opp i en kommodeskuff blant enslige votter og raggsokker overvintret fra 1980-tallet.

Det er i dette øyeblikket, da du står der med en gjenfunnet sykkelklemme i hånden, at minnene renner inn over deg.

Du husker alle de fine turene i regnvær og solskinn langs åker og eng, på brostein i søvnige morgengater. Du husker fargen på buksene klemmen klemte rundt.

Glemt er selvsagt gangene du ikke tok den på deg og buksen kom inn i kjedet og ble tilgriset. Var du riktig uheldig fikk du en bråstopp og sykkelen la seg som en hard dyne over deg og du ble liggende å sprelle på asfalten.

Finner du ikke sykkelklemmen din igjen kan du alskens ty til det gamle knepet med å stappe buksene ned i sokkene (Du må ha skikkelige sokker på og ikke slike umandige, korte sokker som er så populære nå om dagen).

Men å stappe buksene i sokkene ser ikke særlig elegant ut og anbefales ikke for syklister som skal på sin første date.