Du ser henne ofte i bakgrunnen på offisielle bilder. Noen ganger ved siden av sin mann. Eller på galleriet i Kongressen under talen om rikets tilstand. Det hender at de leier hverandre. Men visuelt er det, naturlig nok, han som dominerer, med sin heliport av en hårsveis og sitt brautende vesen. Ydmykelsene har vært tallrike.
Hun er ikke den første av First Ladies i USA som gjør det. Listen over ydmykede førstedamer er lite flatterende for innehaverne av det som i dag betegnes som verdens mektigste embete. I nyere tid står Hillary Rodham Clinton fram som en ydmyket, men likevel utrolig sterk kvinne i sin egen rett. Nettopp hennes sterke og strenge personlighet har hun måttet betale dyrt for. Ingen kvinne i nyere tid har vært så hetset og utskjelt i offentligheten som henne. Men få har heller ikke vært så beundret som førstedame, som senator, som utenriksminister og som presidentkandidat. Hennes historie er enestående, også i den forstand at hun med det samlede folkets stemmer vant valget for halvannet år siden, 2,8 millioner flere enn Donald Trump. Men overskuddet av stemmer havnet ikke i delstater som ville gitt henne presidentembetet.
Melania Trump er så ulik Hillary Rodham Clinton som mulig. Sett utenfra mangler hun fullstendig politiske ambisjoner. Hennes eneste politiske tale viste seg i store trekk å være en kopi av en tale som Michelle Obama hadde holdt. Etter den kalde hånlatteren som møtte henne den gang har hun tiet i politiske sammenhenger. Noen få ytringer ved sosiale anledninger endrer ikke bildet av henne som en tilbaketrukket person som unngår det rampelyset som hennes mann søker for å massere sitt ego.
Likevel kan man bak hennes sky fasade ane et ubehag som ikke utelukkende skyldes rampelyset. Ydmykelsen etter offentliggjøringen av «Access Hollywood»-videoen der Trump skryter av sine seksuelle overgrep mot kvinner, har ført Melania Trump inn i en form for stille fornektelse av posisjonen som førstedame. Da presidenten skulle reise til det økonomiske milliardærmøtet i Davos i januar, nektet hun å være med. Hun besøkte Holocaust-museet og dro senere til Florida i stedet. Etter at amerikanske aviser tidligere i januar begynte å skrive om et angivelig seksuelt forhold mellom Trump og pornoskuespiller Stormy Daniels i 2006, (kort tid etter at han giftet seg med Melania), ville hun ikke delta på to middager med mannen som vert i Mar-a-Lago, hans golfklubb i Florida. Hun har overlatt til pressesekretæren å ta avstand fra ryktene som skjøt fart etter at Wall Street Journal kunne fortelle at Trump-advokaten Michael Cohen hadde betalt 130.000 dollar til Daniels for å tie før valget i 2016. Cohen har senere bekreftet at han betalte pengene, men at det var hans egne og at han ikke informerte Trump. Det finnes knapt noe fornuftig menneske i USA som uten videre tror på den forklaringen. I kjølvannet dukker også opp en annen kvinne, fra playboy-miljøet, som Trump omtrent på samme tid ofret sin oppmerksomhet.
I utgangspunktet ønsket Melania Trump verken å delta i valgkampen eller å bli førstedame. Ifølge den avslørende boken «Fire and Fury» kom mannens valgseier som et sjokk på henne. Hun må likevel ha hatt en bang anelse om hva som kunne eller måtte komme. Ryktene om Donald Trumps eskapader har neppe unngått henne og må ha ligget som en truende sky over hele forholdet, også etter at han ble president.
Det hviler en trist skjebne over dagens førstedame i USA, en kvinne som ikke på noen måte deltar aktivt i mannens liv som president, men som likevel må tåle seg gjennom fornedrelser. De mest kyniske vil si at hun selv må ha visst hva hun gikk til da hun knyttet sin skjebne til en egomanisk løgnhals som Donald Trump. Men for Melania er veien ut og bort nesten stengt. Skilsmisse fra en sittende president har ikke forekommet, selv om enkelte par i Det hvite hus har levd atskilte liv. Til og med ekteparet Clinton holdt sammen etter Lewinsky-affæren, selv om kjærligheten sto parkert i en kald garasje. I Donald Trumps tilfelle har man å gjøre med en brutal personlighet som ikke skyr noe middel når han møter motstand. Melanias eneste tilflukt synes å være usynligheten i den offentlige sfære, å holde seg borte fra reiser med presidenten, middager og mottakelser så langt det lar seg gjøre. State of the Union talen hører til unntakene. Om hun ellers vil makte å unngå rampelyset under forventningspresset som ligger på en førstedame er noe ganske annet.
For påkjenningene stanser ikke her. Russlands-granskningen som ledes av Robert Mueller i FBI kommer opp med nye avsløringer, i et systematisk arbeid for å kartlegge forbindelsene til russiske agenter før og delvis etter presidentvalget. I løpet av den siste uka har Mueller tiltalt 17 russiske statsborgere, noen med adresse i USA, i forbindelse med manipulasjoner under presidentvalgkampen i 2016. Presidenten har gjort det han kan for å stanse granskingen, ikke minst ved å sparke sjefen for FBI, James Comey. At han i fjor ønsket også å sparke Mueller, noe han nekter for som en «falsk nyhet», rimer med hele hans handlingsmønster i denne affæren. Dypt nede i dette materialet ligger en rapport fra den tidligere sjef for Russlandsavdelingen i den britiske etterretningen MI6, Christopher Steele, der Trumps omgang med prostituerte på et hotellrom i Moskva er ett av elementene. Når Trump så å si daglig raser mot etterforskningen skyldes det åpenbart redselen for nye avsløringer. Men granskingen fortsetter ufortrødent. Ingen har sett slutten på den ennå.
Hva Melania i dag vet eller føler har offentligheten ikke krav på. Hun er i en situasjon som fortjener en dose empati. Hennes rolle gir ingen formell posisjon i offentligheten, det er kun tradisjonelle forventninger hos publikum som krever det. Det tok fem måneder etter innsettelsen før hun flyttet inn i Det hvite hus, og den eneste av hennes forgjengere i nyere tid som har vist en lignende uvilje mot rollen som førstedame er Bess Truman som dro hjem til Independence i Missouri så ofte hun kunne. Men det var før moderne mediers ubarmhjertige flomlys ble satt på Det hvite hus og dets innvånere.
Melania søker ingen uavhengig rolle, slik Eleanor Roosevelt gjorde da ekteskapet med Franklin for alvor røynet på. Eleanor sto opp som en eminent talskvinne i politiske og sosiale spørsmål, og lå i mange sammenhenger et hode foran sin mann i samfunnsutviklingen. Ekteparet Roosevelt er det mest kraftfulle i amerikansk presidenthistorie. Ekteparet Trump er det ikke.