Debatt

Forskning vs. synsing

Børge Brende burde vite bedre enn å avvise kunnskapsbasert kritikk som synsing.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Forrige fredag lanserte Tidsskriftet Internasjonal Politikk en samling artikler som vurderte Børge Brendes periode som utenriksminister. Artiklene, som jevnt over var kritiske til hans periode som utenriksminister, ble av Brende på mandag avvist i Dagsavisen og andre kanaler som «synsing». Det var, ifølge Brende, vanskelig å ta artiklene seriøst.

Ifølge Bokmålsordboken er synsing det å «uttale (offentlig) hva en mener om en sak en bare har overflatisk kjennskap til». Gitt at artiklene var a) skrevet av akademikere med omfattende forskningserfaring på de feltene de skrev om, med unntak av undertegnede, som er stipendiat, og b) de refererte til grunnlaget for argumentasjonen sin i artiklene, tidligere relatert forskning og vitenskapelig litteratur, er det vanskelig å se hvor det overfladiske ligger.

De fleste som kommenterer avisdekning tar seg – forståelig nok – ikke bryet med å lese grunnlaget for diskusjonen. Børge Brende burde derimot vite bedre enn å avvise kunnskapsbasert kritikk som «synsing». 
I kommentarfeltene er det mange som avviser artiklene ut i fra en antagelse om at institusjoner som Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) er et «AP-hegemoni». Uten å gå i detalj på hva mine kollegaer stemmer – vi har tross alt hemmelige valg, med mindre man er partipolitisk offentlig organisert – representerer vi et bredt spekter, inkludert flere som har stemt på partier i nåværende regjeringskonstellasjon. Denne kritikken er altså lett å avvise, sett fra vårt ståsted – men vi besitter da også informasjon som ikke er tilgjengelig for leserne, så det er naturlig at deres fordommer spiller inn. Åpenbart, i manges øyne, må kritikere av en ledende politiker tilhøre den «andre» fløyen. Det er trist, for vitterlig må kritikk både innenfra og utenfor ens egne rekker være sunt, forståelig og nødvendig.

Et viktigere spørsmål er om forskning skal kunne – eller burde – være politisk. Her ser mange ut til å operere ut i fra en antagelse om at forskeres rolle skal være løsrevet fra politikkens virke. Det er det også mange samfunnsvitere som mener: altså, at deres forskning er uavhengig av deres politiske ståsted, og at det de formidler er nøytral forskning. En slik forståelse er enklere (dog ikke uproblematisk) når en driver med store statistiske analyser, enn f.eks. studiet av et lands utenrikspolitikk. For de som fastholder på det nøytrale, vil Brendes poeng om «synsing» kunne være treffende.

En mann som var uenig i dette var Aristoteles. Han hadde et begrep som han kalte «fronesis», som kan oversettes til praktisk klokskap eller visdom. I motsetning til kunnskapsformene «episteme» og «techne», dreide fronesis seg om viten om de tingene som kunne vært annerledes. I erkjennelse av at menneskelig handling er kontekstavhengig og distinkt fra mye av det naturvitenskapene beskjeftiger seg med, har tanken om fronesis lagt grunnlag for en tankegang om at samfunnsvitenskap også burde dreie seg om praktisk viten: å både vurdere, og gi råd om fornuftig handling.

I første halvdel av forrige århundre eksisterte det en sterkere tradisjon for å drive denne formen for «anvendt» kunnskap i internasjonal politikk. Politikk var en hverdagens kunst, og det å argumentere for gode løsninger handlet i stor grad handlet om å vise til erfaring. Det Brende avviser som «synsing» - altså forskere som bruker sin tilegnete kompetanse og erfaring for å gi vurderinger om hva som er god/dårlig politikk innenfor de mulige handlingsrommene – var særlig viktig rundt de to verdenskrigene. 
Slik kunnskapsproduksjon er tett knyttet til det politiske, da det handler om å bruke opparbeidet ekspertise til å vurdere hva som er best mulig (utenrikspolitisk) handling ut i fra kriterier som i) rasjonalitet (hva, ut i fra våre definerte interesser, er best mulig politikk?), ii) moral (hva, ut i fra vårt definerte moralske kompass, er best mulig politikk?), og iii) kontekst (hva, ut i fra våre betingelser, er best mulig politikk?).

Når vi så kritiserer Børge Brende for hans virke som utenriksminister, er det ikke «synsing» - dvs. uten faktagrunnlag – eller politisk propaganda, slik noen hevder. Snarere er det at vi benytter oss av vår opparbeide forskningskompetanse på de relevante områdene – norsk utenrikspolitikk, forsoningsarbeid, diplomatisk praksis, europa-politikk osv. – til å vurdere en utenriksministers innsats på de feltene.

Gitt at Norge er et lite land, er det naturlige begrensninger på hva en norsk utenriksminister kan få til. Det er også vanskelig å «måle» hva en enkelt ministers handling har ført til i form av kollektive utfall internasjonalt. Noen av poengene i våre artikler var knyttet til at Brende ikke brukte det handlingsrommet han hadde godt nok. Andre poenger – inkludert mitt eget – gikk blant annet på nyansering av kritikk av Brende og hans stortingsmelding om utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Selv mener jeg det er viktig at de som jobber med utenrikspolitikk i akademia også benytter sin kompetanse til å komme med innspill basert på sine fagfelt. Det er ikke «synsing», forstått som å uttale seg på bakgrunn av overfladisk viten eller uten faktagrunnlag, men anvendt erfaring og kunnskap for å både vurdere og gi råd om hva som er en best mulig utenrikspolitisk praksis for Norge.

Slik kritikk er nødvendig, særlig gitt at norsk utenrikspolitikk er et felt som ikke er underlagt samme vedvarende kritiske blikk fra media og velgere som andre politiske felt er. Slik kritikk er også konstruktiv, i det det forteller hva en ikke bør gjøre. I en tid der systematisk kunnskap ofte avvises som grunnlag for handling, er det dessuten generelt viktig å slå ring rundt kunnskapsbaserte kritiske innspill. Slik kritikk bør en tidligere utenriksminister kunne både tåle og forvente.

Mer fra: Debatt