Debatt
Forskere spiller lotto med skattepengene
Hver dag bruker norske forskere tid og krefter på å skrive søknader de trolig aldri får gjennomslag for. Millioner kastes bort i et system som minner om et kasino.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Det norske forskningssystemet er en viktig del av samfunnets fremtidsberedskap. For at vi skal kunne møte morgendagens utfordringer – fra helse til teknologi – trenger vi et forskningssystem som kanaliserer mest mulig av ressursene direkte til kunnskapsutvikling og undervisning.
På universiteter og høgskoler rundt om i landet bruker forskere i dag store deler av sin arbeidstid på å utforme søknader om forskningsmidler – ofte uten å få uttelling for innsatsen.
Når for eksempel kun rundt 25 prosent av søknadene til Norges forskningsråd blir innvilget, innebærer det at store mengder tid og ressurser i praksis går tapt. Dette er problematisk i en sektor som allerede er underfinansiert.
Ved noen universiteter er forskningssøknader en del av det ansatte måles på, og det stilles forventninger til at ansatte bidrar med et visst antall søknader.
Dette gjenspeiler en utvikling hvor kvantitative indikatorer og rapportering får stadig større plass, mens muligheten for utviklingsarbeid og faglig nyskaping blir tilsvarende redusert.
Skattepengene forsvinner ned i et sort hull av papirarbeid, rapporter og prosjektskisser, i stedet for å gi oss ny kunnskap og bedre undervisning.
Når stadig mer av forskernes arbeidsdag går til administrasjon og søknadsskriving, er det ikke lenger de beste forskerne og underviserne som prioriteres. For i tillegg må også evnen til å være multitasker, administrator og prosjektkoordinator dyrkes.
Forskere med omsorgsansvar rammes ekstra hardt av et system som fordrer innsats utover normal arbeidstid. Resultatet? Mindre tid til forskning og undervisning. Færre gjennombrudd. Gode hoder som gir opp.
Dette har vi ikke råd til. Tvert imot, vi må ha mer penger til universitetene, flere trinnvise søknadsprosesser og vi må snu trenden med et stadig mer inngripende New Public Management.
For samfunnet er det avgjørende at midlene til forskning og høyere utdanning kanaliseres dit de gir mest nytte: til selve forskningen og til formidling av kunnskap – det er vår beste forsikring inn i en uforutsigbar fremtid.
