Stillingen som «Ceann Comhairle» (tilsvarende Stortingspresidenten i Norge) gikk til en representant for partiet Fianna Fáil. Valget har liten politisk betydning, men betyr at de videre diskusjonene i parlamentet om regjeringsspørsmålet i det minste har en ordstyrer.
Når det gjelder den andre oppgaven – å komme til enighet om et forslag til landets President om ny statsminister og regjeringskoalisjon – er situasjonen vesentlig mer vanskelig. Det irske valgsystemet er ett av de mest demokratiske i verden når det gjelder representasjon av interesser. Betingelsene for å kunne stille som kandidat til parlamentet er meget «greie» og inkluderende; og systemet for å konvertere stemmene til faktisk representasjon er også meget «åpent». Dette betyr at terskelen for å få en av de 157 plassene i Dáil Éirann er komparativt sett eksepsjonelt lav.
Det er den positive siden av saken. Men stor åpenhet og en bred representasjon av interesser kommer ofte på bekostning av effektiv styring. «Mange vil meget», og dess bredere en spredning av særskilte interesser i en forsamling, desto større problemer med å treffe virkningsfulle beslutninger. Og slik – til de grader! – har det blitt i det 32. Dáil.
I motsetning til nesten alle tidligere valg i Irland, helt tilbake til den første Dáil i 1918, har resultatene i 2016 ikke pekt i retning et bestemt styringsalternativ. De to partiene som vekselsvis har styrt landet siden borgerkrigen i 1921-22, Fianna Fáil (FF) og Fine Gael (FG), har blitt vesentlig svekket av den finansielle krisen og dens etterdønninger siden 2011. Dette betyr at de ikke bare er langt unna et flertall for sine egne partier, men at det heller ikke står fram noen «naturlige» koalisjoner som kunne ledes av det ene eller det andre.
Det som da preger det nye Dáil er en tredeling av stemmene mellom: (1) et stort og voksende opposisjonsparti, Sinn Féin (23 reps); (2) en stor samling av «independents» (23 reps); og (3) en gruppering av 4 mindre partier/grupperinger (18 reps – Labour 7, Anti-Austerity Alliance-People Before Profit 6, Social Democrats 3, Green Party 2).
Til tross for omfattende sonderinger blant de nyvalgte grupperingene, klarte de ikke å finne en løsning innen den første fristen, 10. mars. Ingen av forslagene til en mulig «Taoiseach» (statsminister) oppnådde flertall, slik at Irlands «forhandlingsdemokrati» må fortsette å forhandle. Og da kommer en annen side ved «demokrati i Irland» fram – en side som ikke er så positiv. Nemlig at koalisjonen mellom Fine Gael og Labour – koalisjonen som klart ble avvist av velgerne – fortsetter å styre landet! De har selvfølgelig status som et «interimstyre», men kan likevel fremme sine egne interesser i forhandlingene fra regjeringskvartalet.
Normalt sett burde en slik situasjon bidra til å føre partiene Fianna Fáil og Sinn Féin sammen i en ny koalisjon. Dette ville uten tvil best reflektere velgernes «dom» over den sittende regjering, og ville gi en stabil regjering framover. Men når det gjelder Sinn Féins rolle i irsk politikk (og historie), finnes det ingenting som heter «normalt». Partiet har staket ut en vesentlig mer radikal linje på de aller fleste områder enn Fianna Fáil, og har hatt uventet stor suksess i mange av FFs kjerneområder. Alt tyder derfor på enten en historisk «stor koalisjon» mellom de to tradisjonelle hoved motstanderne Fianna Fáil og Fine Gael; eller utskriving av et nytt valg. Begge muligheter innebærer stor negativ risiko for de to største partiene, og et like stort positivt potensial for Sinn Féin.
Den irske varianten av «forhandlingsdemokrati» viser seg m.a.o. å være spesielt godt tilpasset landets nokså «stridige» politisk historie. At forhandlingene også skulle foregå midt opp i feiringen av 100-års jubileum for Påskeopprøret mot Britisk styring, gir et eiendommelig, men helt passende, bakteppe.