Innlegget er skrevet sammen med Are Saastad. Begge tidligere Gaustad-ansatte
Psykiaternes fagforening framstår som en prateklubb for de veletablerte, og ingen alliert for pasientene deres. Under overskriften «Feiring uten substans» stilte vi (24/11) spørsmål ved hvordan det er mulig å markere 200-årsdagen til Herman Wedel Major - grunnleggeren av norsk psykiatri og mannen med hovedæren for at Norge brukte store midler på å bygge Gaustad sykehus - uten å protestere mot at hans livsverk i disse dager legges i grus. Gaustad har snart ikke pasienter, mens behovet for behandlingsplasser er skrikende. Situasjonen er den samme landet rundt.
4. desember svarer Ola Marstein i Norsk psykiatrisk forening oss, uten å kommentere vårt hovedpoeng. Marstein forteller at han vet at tallet på døgnplasser innen psykiatrien har gått jevnt nedover i mange år. Han referer fakta som viser at «personellinnsatsen» er redusert, og nå ligger på samme nivå som ved Opptrappingsplanens start i 1997. Marstein tilkjennegir også bekymring for at det er umulig å holde oversikt over helseforetakenes bruk av midler på psykiatrien.
Dette er lovende resonnementer, tenker vi, og øyner håp om en allianse for kamp mot nedlegging av døgnplasser for psykiatriske pasienter. Håpet avlives når Marstein skriver at Norsk psykiatrisk forening «vanskelig (…) kan ta stilling i de lokale forhold». Hvilke avdelinger og poster som bør beholdes, og hvilke man kan akseptere og legge ned må bli et forhold for lokale fagfolk og tillitsvalgte, skriver Marstein.
For en ansvarsfraskrivelse. I undring spør vi: Har ikke en fagforening plikt til å reagere på kollektivets vegne, når de ser at tilbudene til pasientene - befolkningen - stadig bygges ned? Hvor er logikken, når det i det hele tatt antydes at det kan være akseptabelt med nye nedleggelser i norsk psykiatri? Og hvorfor nevner ikke Ola Marstein skjebnen til Gaustad sykehus med ett ord, når sykehusets så ubrytelig og direkte er koblet til Herman Wedel Majors navn - mannen de selv har valgt å hylle?
Vi finner dessverre ikke andre svar enn at Major, pasientene han kjempet for og de som ønsker å kjempe mot rasering av psykiatriens livsnødvendige institusjonstilbud, må finne andre alliansepartnere enn Norsk psykiatrisk forening. For dagens psykiaterstand ga 200-årsdagen først og fremst påskudd til en feiring uten substans.