Fordommene vi ikke vil se – eller gjøre noe med?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Forslaget om en nasjonal handlingsplan mot antisiganisme og diskriminering av romanifolk og romer ble nylig behandlet, og nedstemt i Stortinget. 

Venstre, Rødt, SV, MDG og KrF sto bak forslaget, men med Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og flertallet av Fremskrittspartiets stemmer mot, falt det. 

Dermed ble muligheten for å ta et samlet, nasjonalt oppgjør med en av de mest vedvarende og oversette formene for rasisme i Norge lagt til side.

I en tid med økt bevissthet rundt rasisme og diskriminering burde det være en selvfølge at også romene og romanifolkets situasjon får nødvendig oppmerksomhet.

Likevel ser vi at disse gruppenes utfordringer ofte blir ignorert eller bagatellisert – som om det eksisterer en stille unntaksregel. En blindflekk i den offentlige samtalen og i den politiske viljen til handling.

Norge har en mørk og langvarig historie med rasisme og diskriminering mot romanifolket og romene – to av våre nasjonale minoriteter. 

Staten har kommet med offisielle beklagelser, men hva betyr det egentlig når det fortsatt mangler både en tydelig erkjennelse og et reelt oppgjør med antisiganisme? Det til tross for anbefalinger fra Europarådet og andre internasjonale menneskerettighetsorganer. 

Å si nei til en handlingsplan er å late som om historien er over, men virkeligheten er at den lever videre i samfunnet og at det fortsatt preger romer og romanifolkets liv i dag.

Nylig publiserte UiT Norges arktiske universitet i samarbeid med Kirkens Bymisjon, rapporten Romfrem, som undersøker rettighetene til romske barn i fosterhjem. 

Funnene er alvorlige og bør vekke uro langt utover fagmiljøene.

Beskjeden er tydelig: Rasisme skal det ikke snakkes om

Et av rapportens mest slående funn er den systematiske og gjennomgripende antisiganismen som preger institusjoner og holdninger i Norge. Antisiganismen er så dypt integrert i samfunnsstrukturene at den ofte forblir usynlig. 

Romfrem-rapporten synliggjør hvordan antisiganismen utspiller seg i praksis og hvordan det berører kanskje de de mest utsatte barna våre, nemlig barn som har behov for tiltak fra barnevernet.

Unge romer med erfaring fra fosterhjem forteller om en oppvekst preget av negative og nedsettende fremstillinger av romer og romsk kultur – ikke bare fra omverdenen, men også fra dem som skal gi omsorg og trygghet. 

Samtlige av barna intervjuet har mistet sitt morsmål og tilknytning til romsk kultur. Dette innebærer brudd på FNs barnekonvensjon (Artikkel 20 og 30) og rammekonvensjonen for beskyttelse av Nasjonale minoriteter som Norge har forpliktet seg til. 

Flere av barna forteller at de ble direkte rådet til å skjule sin romske bakgrunn, i et forsøk på å «beskytte dem mot fordommer» av både fosterforeldrene og av barnevernsansatte.

Når slike råd gis i beste mening, sier det noe urovekkende om hvor dypt fordommene sitter. Det er et tydelig tegn på at rasisme kan kamufleres som omsorg uten at vi selv er klar over det.

Fosterforeldre tar på seg en av samfunnets mest krevende oppgaver. De åpner hjemmene sine for barn som ofte bærer på dype sår og traumer. 

Kritisk til handlingsplaner mot rasisme: – Må ha tiltak som gjør folk tryggere

Men skal man kunne gi disse barna det de trenger og ivareta deres rettigheter, må man også få kompetanse, kunnskap og støtte. Den støtten er det barnevernet og staten som har ansvaret for å gi. 

Når det ikke skjer blir resultatet at både barna og fosterforeldrene sviktes. Barna får ikke den omsorgen de har krav på, og fosterforeldrene blir stående alene i møte med en virkelighet og ansvar de ikke har forutsetninger for å forvalte. 

Det er et svik – ikke fra fosterforeldrene, men fra systemet.

Kunnskapsløshet er grobunnen for fordommer. Derfor må vi begynne nettopp der: med kunnskap, med historieformidling, med opplysning. 

Fikk medhold i diskrimineringsnemnda: – Folk tror familien min krangler. Det er bare sånn vi er

Men når Stortinget nå har vedtatt å ikke gå videre med en handlingsplan mot antisiganisme, avviser man samtidig behovet for å ta et helhetlig oppgjør med den diskriminerende arven som gjemmer seg i det dagligdagse. 

I språket vårt, i holdningene våre, i måten vi tenker på, og i hvordan dette forplanter seg inn i systemene våre og hindrer likeverd og like muligheter.

Romer og romanifolket har krav på mer enn festtaler og midlertidige prosjekter. Det de trenger – og har krav på – er rettferdighet, respekt og en systematisk endring.

En nasjonal handlingsplan ville ikke vært en fullstendig løsning, men den ville vært et nødvendig steg. Et konkret uttrykk for ansvar. 

Det handler om skolegang, bolig, helse, rettigheter og inkludering. Den handler om ikke å bli kastet ut av offentlige rom, om ikke å bli trakassert på gaten, og om å kunne stole på myndigheter som historisk har sviktet – igjen og igjen. 

Den handler om å kunne si at man er rom eller romani i klassen. Den handler om å kunne vokse opp og være stolt over hvem man er.

Når Høyre og Arbeiderpartiet nå velger å si nei, velger de også å overse en av Europas mest utbredte – og minst erkjente – former for rasisme. Det har en pris – for dem det gjelder, og for hele samfunnets troverdighet i kampen mot rasisme.

Å spørre hvor noen kommer fra, er ikke rasisme