Kultur

Forakten for forskjellene

Nelson Mandelas død er en kraftig påminnelse om at kampen må føres mot enhver trussel som retter seg mot det liberale demokratiets friheter som vi tar for gitt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fascismen begynner alltid i det små før den vokser seg ubehagelig og monsteraktig større. Den viser seg i forakten for forskjellene og den andres blotte tilstedeværelse. Grunnleggende i fascismen på ytre høyre fløy, er forakten for det flerkulturelle eller multikulturalismen, for de andres forskjellighet, for fremmede og annerledestenkende. Idealiseringen og den intense dyrkingen av nasjonal enhet, enighet og etnisk renhet, er gjennomgående i det høyrefascistiske tankegodset.

Tradisjonen tro er den etniske nasjonalismen som er på fremmarsj flere steder i dagens Europa, kulturelt sjåvinistisk og konformistisk og krever at nasjonens borgere underkaster seg nasjonen som en avgjørende og udiskutabel identitetskategori. Alle andre som ikke deler den nasjonale kulturelle bakgrunnen, er å betrakte som fremmede og som utenfor det etniske fellesskapet. Uten den snevre nasjonstilhørigheten, er du intet. Det er den etniske nasjonalismens udiskutable credo.

I teori og praksis representerte Nelson Mandela antitesen til høyrefascismen, monokulturalismen, rasismen og den etniske nasjonalismen. Mandelas visjon var at mennesker til tross for kulturelle og religiøse forskjeller, kan leve i ett og samme samfunn og at nettopp forskjellene kan være en berikelse og styrke for ethvert samfunn. Det er i denne sammenheng viktig å problematisere at ikke alle forskjeller uansett er like velkomne. For eksempel er ekstreme grupperinger som vil begrense fundamentale rettigheter og friheter (som ytringsfriheten), uttrykk for en negativ forskjell som virker undergravende på demokratiets natur og kjerneverdier.

I den høyreradikale og populistiske diskurs er de kulturelle forskjellene utelukkende en byrde og et problem. Det er hele tiden den kulturelle annetheten, de fremmedkulturelle, som må reguleres og begrenses i sin tilstedeværelse og innflytelse i europeiske samfunn. Og, hvem er det som det er for mange av? Slik det fremstilles er det ikke de som tilhører de etniske nasjonalitetene i Vesten og Europa, men alltid de kulturelle andre. Det legges til sammenlikning liten vekt på at lite mindretall av verdens befolkning kontrollerer store deler av verdens ressurser og rikdommer og at denne enorme rikdomsopphopningen i Vesten - forståelig nok - er en magnet for verdens marginaliserte og fattige.

I Europa har det i økende grad blitt ført ekskluderende politiske diskurser bestående av fordomsfulle generaliseringer. På nettet florerer fordomsfullhet og dårlig skjult rasisme. Det utgytes en ondsinnet ordflom som ofte rammer anonymt og uten adressat fordi rasistene er for feige til å stå frem med fullt navn.

Det er blitt bekvemt å demonisere den fremmedkulturelle og ikke minst muslimene uansett om de er aldri så europeiske, født og oppvokst i europeiske nasjoner og såkalte andre og tredje generasjons innvandrere. Muslimer har vist seg særdeles velegnede som objekter for hatefulle ytringer. Slik sett har muslimer til en viss grad overtatt mye av funksjonen som jødene hadde som hatobjekter i mellomkrigstidens Europa hvor antisemittismen og jødehatet florerte.

Den gradvise normaliseringen av høyrepopulistisk og høyreradikal innvandringsfiendtlighet og islamhets i offentligheten, har flyttet grenser adskillige hakk for hva som kan ytres om andre mennesker. Ytterste høyre har dessuten tilpasset seg og framstår oftere med en ”seriøs” og velfrisert image som skal selge inn det politiske budskapet hos stadig nye velgergrupperinger, men temaet er alltid det samme – idealiseringen av nasjonal enhet og etnisk renhet, hvorpå ikke-europeiske/vestlige innvandrere, fremmedkulturelle og muslimer fremstilles som uønskede og destruktive elementer.

Forakt for forskjeller og annerledeshet, for det liberale demokratiets pluralisme, er også gjenkjennelig hos ekstreme religiøse grupperinger. Det er slik et sammenfall og likhetstrekk i intoleransen mellom ytre høyre og for eksempel ekstreme og militante islamister.

Nylig ble medlemmer av en gruppe kalt "Muslim Patrol" dømt fot vold og trusler mot lokalbefolkning i London (http://www.theguardian.com/uk-news/2013/dec/06/muslim-vigilantes-jailed-sharia-law-attacks-london?CMP=twt_fd). "Muslim Patrol" er en ekstrem gruppering som arbeider for å innføre islamistisk sharia-lovgivning og som har sjikanert og trakassert mennesker på åpen gate for at de har oppført seg "usømmelig" som å gå og holde hender eller kle seg "uanstendig" etter den radikale islamismens strenge kleskoder som spesielt er ment å strengt regulere og kontrollere kvinner.

Underliggende i argumentasjonen fra ytre høyre om at det flerkulturelle fører med seg flere problemer enn det er til gagn for samfunnet, er en antagelse om at kulturer ikke har godt av å blandes med hverandre og at ”like barn, leker best”. Ekstreme islamister fungerer i denne sammenhengen som særdeles viktige ”nyttige idioter” for det ytre høyres fremmedhat og islamofobiske agenda. Kampen mot ekstremisme, er på denne bakgrunn uansett en kamp som bør føres bredt mot alle demokratiets fiender, uavhengig av politisk og/eller religiøs tilhørighet.

Mer fra: Kultur