Før var det morsomt med sne

Nå er det bevist enda en gang. Idrettens aller vanskeligste øvelse er sang og musikk. Årets OL-låt er blitt en nasjonal skandale.

Den offisielle norske kampsangen for OL i Sotsji ble presentert på Idrettsgallaen i beste sendetid lørdag. «The Best Of Us» er et sammensurium av pop og opera og rap. Eller pop mot opera og rap, slik det høres ut når Aleksander With, Eli Kristin Hanssveen, Kaveh og Autolaser slåss mot hverandre om oppmerksomheten. Hadde det ikke vært for at VG hisset seg sånn opp over sangen bare timer etter urframførelsen, hadde vi sannsynligvis aldri kommet til å høre den igjen. Den varer dessuten i over fire og et halv minutt. Altfor lenge. Wenche Myhres «Vinter og sne» var i mål på to minutter og 43 sekunder. En vinnertid.

Hva skal den nye sangen brukes til? Er det en sang utøverne skal synge sammen før de går og legger seg eller som de kan høre på som motivasjon rett før øvelsene sine? Eller skal det være en sang som publikum skal høre om mange, mange år, og tenke: «Ååh, OL i Sotsji, det var tider, det. Tenk at Putin tente ilden selv!» Nei, dette er den største skandalen i sporten siden Jørn Hoel og Steinar Albrigtsens «Let’s Do It» før fotball-VM i 1998, en sang vi her i avisen utropte til tidenes dårlige fotballsang. Noen uker etter måtte vi korrigere. Den var rett og slett tidenes dårligste sang. «The Best Of Us» er ikke det verste vi har hørt, men kanskje ikke så langt unna.

Sport skal, i alle fall i utgangspunktet, handle om fart, spenning og glede. Hvorfor norske sportssanger har fått dette selvhøytidelige, pompøse preget, denne bedrøvelige begravelsesstemningen, forblir en gåte. Den står ikke akkurat i stil med stemningen vi er vant til fra entusiastiske TV-kommentatorer. I våre guttedager kom det glade og lekne sportslåter som alle gikk og nynnet på og som vi fortsatt husker langt bedre enn de nye. I alle fall vi som begynner å slite med korttidsminnet. Som Ole Ellefsæters «Alle kluter til» under OL i Grenoble i 1968. Ellefsæter vant gull på 50-kilometer og i stafett og nådde en 4. plass på singellista etterpå. For ikke å snakke om Wenche Myhres «Vinter og sne», en sang som maner fram minner fra VM på ski i Oslo i 1966, med svart/hvite TV-bilder av snøkledd skog som Gjermund Eggen kommer stormende ut av, akkurat i tide. Eggen fikk for øvrig selv en stor singelhit med «Engerdalsvalsen» etterpå. Det var en mer uskyldig tid, før sponsorer, TV-avtaler og smørebusser tok over sporten. Nå kan vi bare prøve å forestille oss hvor mange konsulenter, management og komponister som har vært involvert i den nye OL-sangen.

Hvilke andre norske mesterskapssanger husker vi? Var det en sang til VM i Oslo forrige gang? Vi husker «En god, gammeldags floke» fra Lillehammer i 1994, en glad og fengende, frisk trudelutt som til og med hadde en praktisk informasjonsverdi, der folk sto i løypene og forsøkte å holde varmen i sprengkulda. Det går ikke an å overføre den samme stemningen til dagens klima, eller til Sotsji, badebyen ved Svartehavet. Etter en formiddags undersøkende journalistikk har vi kommet fram til at det faktisk ble laget en sang til VM i Oslo i 2011: «Glorious» med Maria Haukaas var den offisielle VM-låten i Oslo 2011. En storslått r & b-ballade, som ingen i vår umiddelbare nærhet, verken kultur- ellers sportsredaksjonen, kunne huske før vi dro den fram fra glemselen.

Det begredelige tempoet i disse låtene er én ting. Man skaper heller ikke nasjonal entusiasme med tekster som ingen forstår. Vi hører at den nye «Best Of Us» handler om noe rundt «bring fire to the ice», «making this history», og «share the moment», men vi får bare høre en rapsekvens på norsk. Hva er det Kaveh sier der? Det høres vitterlig ut som «Petter Northug, Marit Bjørgen, er mine svartinger». Jeg er redd dette er en sjangersjargong som blir litt for avansert for mange. I alle fall ikke strofer som kommer til å runge taktfast fra den norske kontingenten på tribunene i Sotsji eller i sofakrokene i de tusen hjem.

Det er noen år siden TV-produsentene begynte å legge rockelåter bak bilder av spektakulære sportsscener. Jeg hadde lenge en definisjon på hvilke nyere idrettsgrener som ennå ikke er opptatt i det gode selskap: De som ble vist fram på TV akkompagnert av hard riffrock i stedet for saklige kommentarer. Nå er dette helt vanlig. Høydepunktene fra store stevner får heftig popmusikk som lydspor. Vi får sjelden se serierundenes beste scoringer med en seig, sentimental ballade i bakgrunnen mens en rapper og en operasanger forsøker å overdøve hverandre. Lenge var det «Her kommer vinteren» NRK brukte for å hisse opp stemningen foran store stevner. Med en tekst som egentlig passet så dårlig til anledningen at familien til Joachim Nielsen nektet NRK å bruke den i slike sammenhenger videre. Nå er det snakk om å vrake hele den nye OL-låten. Det spiller ikke så stor rolle. Ingen kommer til å høre på den mer uansett. Ordentlig «vinter og sne» har vi heller ikke hatt på lenge. Så da er det kanskje like greit med en OL-sang som høres ut som om den går på sørpeføre.