For dyre jordbær, for lav lønn

Gode norske sesongarbeidere vokser ikke på trær.

I det siste har det kommet fram flere historier fra ansatte i norsk landbruk i mediene. Det har vært gladhistorier om norsk ungdom som endelig har fått fulltids sommerjobb og andre historier om utenlandsarbeidere som mener de utnyttes og underbetales.

Utgangspunktet for saken er det samme.

Les også: «Man kan ikke bare lukke øynene og la ting skje. Eller surmule og peke på andre»

Landbruket er ei næring med stort behov for arbeidskraft, men kun i perioder. Og disse periodene er svært krevende når det kommer til ansettelser. Det er vanskelig å finne de rette arbeiderne.

Definisjonen på en sesongarbeider er: arbeid som på grunn av sesongmessige variasjoner bare varer en del av året. Variasjonene kan skyldes råstofftilgangen, klimatiske, markedsmessige eller andre forhold.

Ordet «sesongarbeider» har fått mange tillagte meninger gjennom historier og bilder fra landbruket.

I ordet sesongarbeid ligger også andre stigmatiserende karakteristika som; ufaglært, lavtlønnet, kjedelig, krever ingen kompetanse og kan gjøres av hvem som helst.

Med bakgrunn i disse karakteristikkene var det mange som ropte høyt da koronakrisa kom, om at nå kunne norske permitterte arbeidere jobbe i landbruket. Man hadde tross alt inntrykk av at dette var enkle jobber som kunne utføres av hvem det måtte være.

Det ble tilnærmet en kollektiv oppgave å mene noe om, og å foreslå folk som kunne jobbe i landbruket. Intensjonene var gode, vi så en snev av dugnadsånd for å få landbruket til å gå rundt.

For det ER krise om man ikke har nok sesongarbeidere i landbruket.

Men hva var bakgrunnen for denne kollektive arbeidsformidlingen? Jo, det var nettopp disse karakteristika om at sesongarbeidere kan stille ufaglært, og at oppgavene er relativt enkle.

Hva betyr ufaglært og enkelt i denne settingen? Ufaglært er hva ordet betyr i rette forstand, man er ikke avhengig av utdanning innen landbruk for å kunne bidra som en arbeidstaker i landbruket. Men ufaglært betyr ikke uerfaren.

Sesongarbeiderne, uavhengig av fødeland i passet, opparbeider seg en stor kunnskapsbase gjennom flere sesonger.

De er gjerne spesialister i sitt arbeid.

Les også: «SFO hadde vært gratis for alle første-klassinger med Arbeiderpartiet i regjering»

De vet akkurat hva de skal gjøre, hvilket tempo som kreves, og logistikk rundt eget arbeid. Rett oppgave til rett tid. Det være seg manuelt arbeid uten annet arbeidsverktøy enn seg selv som ressurs, eller manøvrering av store maskiner og innhøstingsutstyr. Dette er sjelden, eller aldri, arbeid man hopper rett inn i uten erfaring.

Normen er blitt at det er én bonde på én gård. Og denne personen har sine forpliktelser og arbeidsoppgaver, gjerne litt mer enn realistisk gjennomførbart, uavhengig av om det kommer erfarne eller uerfarne sesongarbeidere. Det krever vanvittig mye tid å innføre nye arbeidere i nye oppgaver, og denne tida har man gjerne for lite av.

Mange av utenlandsarbeiderne kommer fra landsbygda i andre land.

De har vokst opp med praktisk arbeid, og kjenner til hva arbeidet krever. Det er en god, ufaglært, erfaring å ta med seg inn i sesongarbeidet. Erfaringene er delvis relevante, og arbeidsmoralen er ofte høy. Dette sjiktet har vi til dels tapt i det norske samfunnet.

Det er ikke mange mennesker igjen som forstår omfanget av praktisk arbeid og er løsningsorientert nok til å arbeide selvstendig gjennom en lang, praktisk og variert dag.

Også er det det med enkle oppgaver. Ja, det kan tilsynelatende være enkelt.

Men det er ofte hardt arbeid. Det er fysisk krevende. Man går svett hele dagen, og kroppen slites. Man må tåle denne belastningen, i tillegg til å hele tida kunne snu seg rundt og endre arbeidsdagen. I landbruket er det ofte vær og vind som bestemmer arbeidstidene og intensiviteten.

Ingen skal utnyttes, men det er en realitet at en dag av og til bør være 12 timer, slik at jobben blir gjort før regnet kommer. Og tilsvarende motsatt vei, er været feil, kan det være at det ikke finnes arbeid i det hele tatt.

Disse vilkårene har over mange år gjort at færre og færre nordmenn ønsker å utføre arbeidet. I tillegg til ulikt inntektsnivå i ulike land, slik at det har vært lukrativt for arbeidere fra lavinntektsland å komme til Norge og jobbe i landbruket. Noen intensive arbeidsmåneder i Norge kan tilsvare mer enn ett års arbeidsinntekt i hjemlandet.

Vi har et godt arbeidsmarked i Norge. De fleste som har forutsetninger til å stå i arbeid, er i arbeid. Gode norske sesongarbeidere vokser ikke på trær.

Arbeiderne skal få riktig betalt og arbeidsforholdene skal være gode.

Les også: «Samfunnet kan ikke bare gi opp alle over 30»

Dette er enkelt, her er det bare å følge lover og regler og gartnere og jordbruk har egne tariffer som justeres årlig. Hva «riktig betalt» betyr, er ofte ut ifra personlige preferanser, og ofte kommer uttalelser om at sesongarbeiderne ikke har god nok lønn fra personer i helt andre yrker med helt andre lønnssatser. Her er det lett å kalle en spade en spade. Tariffene i landbruket spenner fra 103,15 til 191,73 (2019) kroner pr. time. Mange reagerer på dette som uverdige lønnssatser, men det er jo en enkel forklaring, lønnsnivået følger markedet til næringen. Også er det alltids noen som mener jordbæra koster for mye, og at arbeiderne får for lite betalt.