Folkehelse for hjemmesitterne

Nordmenn sitter for mye stille, men hele 76 prosent av 
de inaktive sier de ønsker å bli aktive.

Norsk trimpolitikk står i spagaten mellom kommunal rehabilitering av uhelse og tilløp til hysterisk kroppsfokus ved de mest trendy treningssentrene. Tre millioner hjemmesittere kunne med litt mer hjelp slitt sko i stedet for sofa. I dette arbeidet er private initiativ foreløpig uønsket, men her kan helseminister Jonas Gahr Støre ha noe å lære av regjeringskollega Kristin Halvorsen.

Norge vil redusere dødelighet på grunn av ikke-smittsomme sykdommer med hele 25 prosent de neste tolv årene. Da trenger vi en mer visjonær helsepolitikk inkludert offentlig og privat samarbeid.

Kun én av fem nordmenn oppfyller anbefalingene om en halv times daglig fysisk aktivitet. 20 prosent av norske tredjeklassinger er overvektige. Rundt halvparten av foreldrene deres er definert tilsvarende. Nordmenn sitter for mye stille, men hele 76 prosent av de inaktive sier de ønsker å bli aktive. Da trenger de drahjelp. Signalene så langt er at regjeringen vil ordne opp i folkehelsa selv. Aps helseminister Jonas Gahr Støre burde spørre SVs Kristin Halvorsen hvordan private barnehager hjalp til for å nå målene i barnehagereformen.

Dessverre bidrar mediefokuset på «elitetrimmerne» til unødvendig distanse og passivisering av dem som kunne trent mer. Flere treningssentre har etter jul også markedsført trening på en måte som fokuserer på utseende og tåkelegger helsegevinst og treningsglede. Er målet å inspirere og rekruttere nordmenn med dårlig samvittighet uten at det er så viktig om de går desillusjonerte hjem fordi treningsmålet likevel ikke ble innfridd til påske?

I andre enden av skalaen finner vi frisklivssentralene der blant andre folk med henvisning fra lege får hjelp til å endre kosthold, trimvaner og livsstil. Sentralene frontes som en av hovedsatsingene innen folkehelsearbeid og er en del av samhandlingsreformens gode intensjoner om lokal helseforebygging. Mange kommuner har etablert slike sentre, og flere kommer. Men denne konstruksjonen kan bare yte et beskjedent bidrag til folkehelseutfordringene i Norge.

Det er god samfunnsmessig investering når middelaldrende kvinner og menn svetter litt mer på ryggen enn de gjør nå. En fysisk inaktiv 55-åring som øker aktivitetsnivået i tråd med helsemyndighetenes anbefaling vil vinne over fire år uten kronisk sykdom. De som er inaktive, røyker og er overvektige forventes et tap på 15-25 leveår med god livskvalitet. For hver som heller blir aktiv og slutter å røyke, vil samfunnsgevinsten per person være mellom 7,5 og 12,5 mill. I tillegg kommer selvsagt personlige gevinster i form av økt livskvalitet. Likevel avviser helseministeren skattefritak på trening, et av få nye virkemidler foreslått av Helsedirektoratets rådgivende ekspertgruppe.

Samlet trener nordmenn mer enn før, men vi blir samtidig stadig mer inaktive i hverdagen. En million nordmenn er helseskadelig inaktive. Målet er ikke at disse skal gå Birken eller trene for å oppnå en form for idealkropp. Men ved å bli litt mer aktive, kan de kan få god helse, mye moro og et godt langt liv. Det vil vi som jobber med fysisk aktivitet og helse gjerne bidra til.

Arbeidet for god folkehelse må bli en del av hverdagen. Arbeidsplassen er trolig stedet der det er enklest å nå folk flest. På de fleste arbeidsplasser er det allerede fokus på helse gjennom lovfestet HMS-arbeid eller ved at virksomheten er en inkluderende arbeidslivsbedrift.

Måling av effekter av trening via arbeidsgiver gir i dag få entydige svar. Det kan blant annet skyldes at effekten i stor grad vurderes opp mot kortsiktige resultater på sykefraværet, og at generelle tiltak ofte ikke når dem som trenger det mest. Forebyggende helsearbeid må alltid ha et overordnet langtidsperspektiv. Dessverre er de politiske argumentene her knyttet opp mot kortsiktige effekter.

Inaktivitet er like fullt den største risikofaktoren for helsa, mens moderat aktivitet beskytter mot fysisk og psykisk sykdom. Dessuten gir aktivitet bedre livskvalitet. Det er myndigheter og fagmiljøer enige om. Men regjeringen er ikke enig med sin egen ekspertgruppe når gruppen anbefaler skattefritak på utgifter til trening for alle, ikke bare for de som i dag har gratis trening i bedriftens egne lokaler. Sverige har allerede innført støtte til fysisk aktivitet via arbeidsgiver. Setter man dette inn i en helhetlig HMS-plan, kan vi også nå de som trenger det mest, og som ofte er bærere av sykefraværet. Forskning har for lengst slått fast at trening gir helsegevinst og redusert sykelighet. I regi av arbeidsgiver kan dette også gi utjevning av helse, som i dag følger sosioøkonomiske skiller.

Barnehagereformen handler i bunn og grunn om å nå et tilsvarende mål som god folkehelse. Det er tverrpolitisk enighet om at et godt tilbud om barnehage er viktig for barns oppvekst og utvikling. Vi ønsker at barna skal bli sunne reflekterte borgere som får et godt liv med læring og gode relasjoner med sine omgivelser. Barnehagetilbud til alle er et virkemiddel for å nå disse målsettingene, akkurat som trim og riktig kosthold er virkemidler for å nå målet om lange og sunne liv.

Barnehagereformen hadde aldri blitt en suksess uten en erkjennelse av at stat og kommunene ikke ville nå målet alene. Private aktører får over 100.000 kroner i året pr barn fra det offentlige for å gi et robust tilbud. Resultatet er barnehagedekning i verdensklasse.

Folkeidrett kan være folkehelse for barn og unge, men for voksne spiller ikke lokale idrettslag en tilsvarende rolle. Treningsbransjen har i dag hele 800.000 medlemmer, og er den største arenaen for trening for voksne, utenom å gå tur/ turer i skog og mark. Forslaget om skattefritak på trening vil være et viktig bidrag for at flere skal ta myndighetenes helseoppfordring om å bli mer aktive på alvor. Det er naivt å tro at man med dagens store, nye utfordringer kan nå målet om bedre folkehelse uten å samarbeide på tvers av offentlig og privat sektor, som private treningsmiljøer og arbeidsgivere.