Den kritiske refleksjonen som her avgis begynte egentlig med at artikkelenforfatteren tilfeldigvis ble sittende sammen med en sjef for en stor avdeling i en landsdekkende dagligvare-kjede på toget. Jeg spurte min mat-kompetente medpassasjer om det fantes noen beredskapsplan bak pallene med mat - om en akutt krise skulle oppstå og elektrisitetsforsyningen med ett ble borte i butikkene der mat er stablet opp. Nei, butikkene ville bli stengt som de står der og da, var svaret.
Jeg startet min kritiske reise i dette landskapet med å google “Nasjonal beredskapsplan”. Det nærmeste jeg kom var en papirknitrende helse-beredskapsplan som endelig var ferdig i 2014. Akkurat den skal jeg ikke dvele noe mer med, siden nevnte plan enda ikke synes å ha kommet inn i systemet. Det skorter bl.a. på øvelser. Men i kriseberedskap må vi se på befolkningen som helhet, og altså ikke bare dem som rammes inn av helseberedskapen.
Når det går i svart
En del nordmenn har opplevd og overlevd noen timer uten elektristet. Andre har opplevd et par, tre dager i denne tilstanden; men om en krisetilstand nå skulle komme brått på og vi ikke fikk strømmen tilbake – hvor står og går vi da? Mange vil veldig raskt gå tom for synlige penger, samtidig som de som blit blakke slett ikke kan bevise at de har penger i banken. Det er nemlig ingen skjerm, server eller nettbank som lyser opp lenger, og som kan fortelle om store og små beløp. Om det så var, vil det neppe bli mulighet for å hente ut penger. Minibankene er som alt annet rundt oss avhengig av strømforsyninger - og et ikke så uvesentlig Internett som er oppe. Under en solid krise vil vi ikke komme inn på et slikt nett. Det vil være en overdrivelse å hevde at det finnes holdebare alternativ i det vi skriver oss inn i 2017.
Personlige erfaringer kommer godt med
Nå er det veldig få igjen som virkelig kan fortelle om andre verdenskrig. Her har viktige kilder og impulser til bedre realitetssans forvitret. Likevel, selvopplevde hendelser gir ofte godt grunnlag for videre refleksjon og konstruktiv samfunnskritikk. En ekstra utfordring er at de som virkelig har nyttig erfaring nå angripes av den biologiske klokken og blir stadig dårligere til beins selv.
Det er slik vi ønsker å se oss selv som nordmenn i 2017. Men skiene er laget for bruk i skispor.
For en del år tilbake kjøpte jeg et nytt og moderne par ski på en sportsforretning i Bogstadveien i Oslo. Neste dag var skiene klipset til skiskoene med en slik plastsak, en bitteliten knapp - som en fortsatt kalles bindinger. Det meste i sårbar plast. På ryggen hang en ikke spesielt tung ryggsekk. Et par hundre meter etter parkeringsplassen på Sollihøgda skulle jeg krysse over til en annen løype. Og dette betød at jeg måtte ut av skisporet og kjøre på lett skareføre ned i en liten slukt og opp på den andre siden. En distanse på hundre meter i luftlinje. Der, nede i søkket, ble jeg liggende. Skiene brakk tvers av under føttene. Utflukten til Krogskogen ble avlyst, og jeg rakk akkurat tilbake til sportsforretningen der jeg nokså diplomatisk la frem min sak: Jeg hadde kjøpt nye og nokså kostbare ski som ikke tålte møte med naturen like innenfor parkeringsplassen på Sollihøgda. Kunne jeg så få et par ski som holdt litt lenger, kanskje? Nei, det kunne jeg slett ikke. Jeg hadde tatt meg ut av skisporene, og disse skiene var beregnet for å brukes kun der det var skispor. Jeg hørte meg selv si at jeg var trønder, oppvokst utenfor det som var av skispor. Men noen reklamasjon og erstatning, se det var det ikke snakk om.
Så, kom ikke her og klage. Den moderne tidsalder bærer nemlig i seg et sett med iboende svakheter som kan illustreres med disse skiene: Har vi kritisk sett utstyr og klær som holder om vi en vinterdag rett og slett må avakuere og ta bena fatt inn over – eksempelvis - i snødekt landskap? Eller dør vi sakte mens skiene og fremkommeligheten svikter under bena på oss – om lag hundre meter fra vår egen husdør?
Når el-bilen utlades og dieselpumpa ikke virker
Ingen dieselpumpe på en bensinstasjon er innredet slik at du og jeg kan få diesel og bensin om elektristeten er borte. Langt mindre kan du få ladet den forgjettede el-bilen. Vi blir med andre ord raskt omgjort til noe så kjedelig som fotgjengere - i en ellers heldegitialisert, men usedvanlig sårbar verden rundt oss. Så, la oss holde oss der, som medvandrere, litt til.
El-bilene leveres på løpende bånd, men i en krise vil lademulighetene bli borte.
Rett skal være rett: Det finnes skisser på noen kontorer i Oslo, knyttet til evakueringsplaner for de store byene ett eller annet sted. Sist vi skulle ut og bevege på oss gikk det ikke så greit. Det var fra 1940 og utover. Og hadde det kommet fem Breivik'er istedet for en, ville hovedstaden gått i svart i 2011.Men om det nå skulle være – måtte Gud forby - noe som sviktet like brått som uforutsigbart igjen, som i 1940 - kan det se ut som vi, klær og utstyr tatt i betraktning - faktisk fremstår som enda mer hjelpesløse enn de som måtte evakure sine hjem i 1940-årene.
For 60 år siden fantes flust med solide tre-ski som holdt utenfor oppkjørte spor. Ikke i 2017.
Bankkort, nettbrett eller råolje kan ikke spises
Ikke kan vi spise bankkort eller nettbrett eller et fat olje, for den saks skyld. Den rikdommen og den overfloden vi har rundt oss forsvinner med andre ord i løpet av timer og dager i det en nasjonal krise er et faktum. Men dette er samtidig paradoks, men tanke på de ressurser vi egentlig har tilgang på, også når det gjelder å utvikle beredskapsrutiner – mat og utstyr – som gjør oss langt bedre i stand til å overleve om strømmen går og en krise vedvarer. Slik verden er nå er det ingen garanti for at vi blir liggende igjen som en hvit, fredelig flekk på Europa-kartet i lange tider fremover. Vi har verdier som både må forsvares og vi har verdier som for en periode kanskje må forsakes - mer traumatisk og problematisk enn det vi liker å tenke på. I begge tilfeller blir vi utfordret under begrepet "beredskap". Så la oss like gjerne la spørsmålet slynges ut til ettertanke og refleksjon: Fikser vi en stor krise i dette landet i vår tid? Gjennom perioder av livet har jeg sittet slik til at jeg har hatt innsyn i rikets beredskapstilstand. Og jeg mener - fortsatt i 2017, og til tross for mer fokus på regjeringshold, at spørsmålet er relevant.
Roy Vega