Perspektivene den nasjonalkonservative politikeren Christian Tybring-Gjedde bringer til torgs i et intervju med Dagsavisen 13. april under tittelen «Frp-topp: Folk med dårlig råd bør få færre barn», kunne vært interessant og tankevekkende om han hadde avstått fra å snu problemet på hodet og i stedet vært villig til å stikke fingeren i jorda, snakke om den berømmelige elefanten i rommet og kalle en spade for en spade, selv om det er politisk ukorrekt.
Hvert år har jordas befolkning et forbruk av ressurser som tilsvarer om lag en og en halv gang jordas bæreevne når det gjelder ressursuttak. Verdens ti prosent rikeste står for mer enn halvparten av forbruket. Uten deres overforbruk ville jordas befolkning forbrukt langt under 75 prosent av det maksimale av det som det er forsvarlig å bruke. Det betyr at naturen ikke tåler de rikes overforbruk, men den tåler forbruket til de øvrige 90 prosent av befolkningen.
Økonomien og samfunnet er strukturert slik at de rike blir rikere og de fattigere blir fattigere. Da de fattiges forbruk ikke er et problem, mens de rikes voldsomme forbruk er et stort problem, så er det de rikes forbruk det må gjøres noe med; de rike må redusere sitt forbruk radikalt, om de ikke klarer ved egen innsats, så må de få hjelp. Som Tybring-Gjedde påpeker: «I Norge har man et ansvar for egen livsførsel, og da mener jeg det er galt å bare fortsette å gi mer penger.» Rett nok er det de fattige han ikke vil gi penger, så han adresserer feil gruppe. Om vi i stedet ser utsagnet i forhold til de rikeste, så har han nesten helt rett. Forbeholdet om at det er i Norge man har «et ansvar for egen livsførsel» snevrer det hele for mye inn, alle har et ansvar for egen livsførsel, uavhengig av hvor i verden man bor. Det blir feil at de rike uanfektet kan fortsette sitt overforbruk; om ikke de rike tar grep, så bør samfunnet, slik Tybring-Gjedde går inn for (når det gjelder de fattige), gripe inn med regulerende tiltak og redusere de rikes forbruk og formue.
Videre sier Frp-politikeren: «Familieplanlegging er helt vanlig blant nordmenn flest. Man tenker over hva man har råd til.» Av hensyn til menneskehetens overlevelse må man ikke bare tenke over hva man har råd til, man må også tenke over hva som er et rimelig forbruk, hva kloden tåler av uttak av naturressurser. Derfor bør de rike tenke over hvor stort forbruk deres barn vil komme til å ha, og planlegge antall barn deretter.
Foreldre med god råd har jevnt over et høyt forbruk. Store deler av dette forbruket kommer barna til gode. Foreldrene kjøper seg minst en bil hver, barna får ikke bare en sykkel hver, de får sykler til ulike typer bruk, det samme med ski, annet sportsutstyr og alle andre eiendeler. Barn av foreldre med dårlig råd får i høyden en sykkel og et par ski, av billigste merke eller kjøpt brukt. Foreldre med god råd tar familien med på hytta, enten den på fjellet eller den ved sjøen, eventuelt drar de til ferieleiligheten i Syden. Foreldre med dårlig råd tar bussen til stranda noen ganger i løpet av sommeren, slik at også deres barn får en fornemmelse av å ha ferie. Det er ikke vanskelig å få øye på hvem som har et bærekraftig forbruk.
Den nasjonalkonservative ideologen «mener at vi politikere må sette foten ned i større grad, og si at folk har et ansvar selv». Selv om jeg ikke er noen tilhenger av formynderstaten, tilsynelatende i motsetning til den aktuelle politikeren, så må jeg her gi ham rett, selv om han neppe siktet til det jeg gir ham rett i. Regjeringer i alle land må gripe regulerende inn for å begrense de rikes uvettige overforbruk. Pengestrømmene i samfunnet må kanaliseres bort fra de rike, slik at deres voldsomme forbruk blir moderert betraktelig, og over til fattige som har et langt mer nøkternt og bærekraftig forbruk. Dette kan like gjerne gjøres ved dereguleringer som av reguleringer; man kan fjerne de økonomiske samfunnsstrukturene som kanaliserer det meste av verdier og forbruksgoder til de rike og bort fra de fattige. Norge og resten av verden trenger en ny «New Deal».
«(D)u har ansvar for din egen livsførsel, og det kan ikke være sånn at hvis du ikke klarer å styre deg, så skal det offentlige komme og redde deg», hevder Frp-politikeren, men som han også påpeker, så er det politikernes, altså statens, oppgave å «sette ned foten» når folk rent faktisk ikke tar det ansvaret vi må forvente at de tar. Jorda tilhører oss alle, derfor er det urimelig at en liten gruppe mennesker bruker opp dens ressurser. Gruppen av dem som forbruker alt for mye bør bli mindre; folk med god råd bør få færre barn. I tillegg bør regjeringene gripe deregulerende og regulerende inn for å endre strukturene i økonomien og i samfunnet, slik at et moderat og bærekraftig forbruk blir noe alle kan ta del i.