Debatt

Folk First

Når PR-byråene får hardere grep om politikken, gjør det noe med verdiene den bygger på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Demokrati betyr folkestyre. Veldig banalt forklart går dette ut på at vi har bygd en beslutningsmaskin. Den skal omdanne folkeviljen til lover og bevillinger. Det skjer via et Storting som er satt sammen etter at hver og en av oss har gitt uttrykk for hvem vi vil ha ved makta. Det skjer via stemmeseddelen.

Et moderne demokrati er et langt mer mangfoldig og sammensatt system enn dette. I Norge er det for eksempel lang tradisjon for at ulike interessegrupper har sine egne kanaler inn til beslutningstakerne. Der vi velgere går på en knudrete sti hvert valgår for å komme til makta, kan andre suse inn på firefelts motorveier daglig.

Tradisjonelt har disse interessene representert noe mer enn seg selv. LO og resten av fagbevegelsen har sine kanaler slik at de kan snakke på vegne av mange hundre tusen arbeidstakere, for eksempel. Vanlige interesseorganisasjoner spiller med åpne kort om hvem de snakker på vegne av. NHO har ikke hemmelige kundelister, og alle vet hvilke samfunnssyn og interesser Norsk Olje og Gass eller Naturvernforbundet jobber for å fremme. Det er interessekamp med ganske blanke våpen.

Lobbyfirmaer med hemmelige kundelister er noe annet. Derfor er det et problem når de får for mye makt. Vi vet ikke hvem de utøver den på vegne av, annet enn at det er ressurssterke interesser med råd til å betale for seg. De kjemper ikke Nav-klientenes sak, for å si det sånn. Vi vet heller ikke på hvilken måte påvirkningen skjer. Når trafikken mellom det formelle, demokratiske styringsapparatet og den uformelle, skjulte makten blir så tett som den er blitt nå, blir PR-firmaer som First House gjøkunger i det politiske systemet.

Det hadde hjulpet litt hvis politikere som hopper inn og ut av disse rollene – og de som forholder seg til dem – hadde hatt en bunnsolid rolleforståelse. Det har de dessverre ikke. Samrøret mellom First House og regjeringsapparatet i Wara-saken er et eksempel på det.

Rådgiverne og partnerne i First House er påpasselige med å skryte av sine kontakter. På hjemmesiden er tidligere arbeidsforhold med namedropping av politiske aktører en naturlig del av CV-en. Enten det dreier seg om Trine Skei Grande, Erna Solberg eller Siv Jensen. Det er ikke så rart. Å kunne skilte med de rette kontaktene, er hard valuta. Det er ikke uten grunn at lobby- og PR-bransjen er på konstant jakt etter tidligere politikere.

Det alvorlige problemet oppstår når de som representerer demokratiet, ikke forstår hva dette dreier seg om. Da justisminister Tor Mikkel Waras hjem ble ransaket av PST på grunn av siktelsen mot hans samboer, som PST mener har iscenesatt en trusselhendelse for å sverte en teatergruppe, tok to av Waras gode venner, Ole Berget og Sigbjørn Aanes, ut ferie. De jobber nå for First House – arbeidsplassen Wara selv kom fra da han ble justisminister. Før de begynte i First House, jobbet de for statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen.

Ingen har gått av eller sagt opp ennå i Wara-saken. Det må bety at Tor Mikkel Wara selv, Erna Solberg og Siv Jensen, samt de to PR-rådgiverne, mener det vil være greit at Wara kommer tilbake som statsråd etter å ha mottatt bistand fra de to – og at de kan gå tilbake i rådgiverjobbene som om ingenting har hendt.

På en pressekonferanse før helgen forsøkte Erna Solberg å avdramatisere de tette båndene mellom regjeringsapparatet og First House. Hun ga uttrykk for at det var helt fint at to venner tok seg fri for å hjelpe Wara. Så la hun til at Aanes, som hun har jobbet tett med i en årrekke, fortsatt er en hun oppfatter at står henne nær. Han hadde til og med sendt henne en hyggelig SMS rett før hun gikk opp på talerstolen på Høyres landsmøte og ønsket henne lykke til. Fordi han vet av erfaring hvor mye en sånn hilsen betyr, som hun sa. Ingenting tydet på at Solberg reflekterte over hvor naivt dette framstår for omverdenen, eller at det fungerer som førstehjelp for First House, som nå har statsministerens egne ord for at de har hotline rett inn til hennes mobil.

Et betenkelig utviklingstrekk de siste årene har vært nettopp hvordan spinn og PR har dominert den politiske kommunikasjonen. Bevisst og strategisk informasjonsarbeid har blitt stadig viktigere. Åpen politisk samtale og ærlig debatt taper terreng.

Hvis denne måten å tenke og formidle politikk på fester seg, kan politikerne komme til å tro at velgerne vil ha dem som er flinkest til å snakke dem rundt – ikke dem som er flinkest til fortelle ærlig om hva de vil.

Velgerne vil på sin side ha grunn til å føle en nagende uro over at politikerne er mer opptatt av å manipulere dem enn av å overbevise dem. Det skaper mistillit, og mistillit er det siste man trenger når det er tillitsverv som skal bekles.

Mer fra: Debatt