Følelser er politisk sprengstoff

Vi mennesker er i bunn og grunn ganske vimsete og har lett for å la oss rive med når vi blir følelsesmessig engasjert.

«Jeg argumenterer ikke med fakta, men argumenter» er et av de mer finurlige sitatene hentet fra norsk politikk. Sagt på en annen måte trumfer følelser betydningen av å diskutere politikk med utgangspunkt i virkeligheten. Selma Morens kommentar her i Dagsavisen var en påminnelse om sitatet, selv om det er snakk om en helt annen kontekst og trolig ikke helt dekkende for hva hun mener.

I kommentaren beskriver Moren et sinne over at hun som kvinne føler seg som en annenrangs borger. Det er i det hele tatt et ganske dystert bilde hun tegner og slår samtidig et slag for den gamle feministparolen om at «det personlige er politisk».

Seksisme og patriarkalske holdninger gjennomsyrer samfunnet vi lever i, hevder Moren. Hvis dette virkelig er slik majoriteten av norske kvinner opplever samfunnet vårt, er det naturligvis helt uholdbart.

Å snakke om kjønn med utgangspunkt i stereotypier gir ikke en spesielt fruktbar samtale. På individnivå er vi alle så forskjellige at det uansett er et meningsløst utgangspunkt for å diskutere.

Da fremstår det som litt spesielt at Moren først poengterer at generaliseringer om kjønn er urettferdig, for så å lansere den nokså kontroversielle ideen om patriarkatet som en udiskutabel sannhet. En temmelig generaliserende påstand om menn som tillegger halvparten av jordas befolkning motiver og holdninger hun strengt tatt ikke kan vite så mye om.

Meningsinnholdet i kommentaren til Moren speiler på mange måter tiden vi lever i. Følelser tar mer og mer plass i samfunnsdebatten. Det spørs om det er noe som bør applauderes. Debatt- og kommentarstoff engasjerer voldsomt og klikkvinnerne er ofte fortellinger om personlige opplevelser av ulik art. Det som for mange ville vært dypt private følelser publiseres i dag i et rasende tempo.

Det har kanskje en sammenheng med at blogger har satt sitt preg på offentligheten etter at smarttelefonen ble allemannseie, men føyer seg også inn i en pågående trend der følelser får være med å dominere det offentlige ordskiftet. Identitetspolitikk er et annet eksempel på det. I likhet med vann klarer dette fenomenet å trenge inn over alt. Konsekvensen er blant annet at vi dyrker en krenkelseskultur som avsporer debattene.

Spørsmål som melder seg er: Hvordan skal man argumentere imot hva en annen person føler? Det er en retorisk kunstøvelse de færreste er interessert i å begi seg ut på. Keitete sagt er det i praksis umulig å «føle feil», altså kan man heller ikke ta feil. Får vi dermed en opplyst samfunnsdebatt når det personlige danner premissene?

Et aktuelt tilfelle er psykologistudenten Markus Sanden som i NRK Ytring luftet noen tanker om at det kunne vært hyggelig å bo i et land der det er større aksept for å snakke med fremmede. Det som i utgangspunktet var et forsøk på å diskutere sosiale normer her på berget, ble umiddelbart skutt ned av kvinner som har opplevd ubehagelige situasjoner der menn tar kontakt.

Hvor ofte slike situasjoner faktisk forekommer og i hvilken grad det utgjør et problem, er det antagelig ingen som vet. Men det ble tidlig etablert at menn som vil snakke med fremmede kvinner etter all sannsynlighet har høyst suspekte motiver av Metoo varianten.

Dermed diskuterte vi altså menns uregjerlige seksualitet i stedet for å snakke om hvorfor det er så vanskelig for nordmenn å ta kontakt med ukjente. Et typisk eksempel på hvordan følelser får skape premissene for debatt.Det er uheldig fordi den offentlige debatten blir dårligere og vi bruker tid og krefter på å snakke om ting som er, i mange tilfeller, helt marginale problemer.

De fleste forstår at det ikke er spesielt moro å bli tvunget til å konversere med fremmede på sjekkern, men er ikke et slikt ubehag en del av å leve i et samfunn? Og har vi ikke alle et visst ansvar for å sette grenser?

Politikk må selvsagt også berøre følelser. Muhammed-karikaturene til Kurt Westergaard i Jyllandsposten utløste eksempelvis en heftig debatt i skjæringspunktet mellom politikkens hensyn til religiøse følelser kontra de prinsippielle årsakene til at ytringsfriheten må beskyttes. Heldigvis vant ytringsfriheten.

Som de fleste har fått erfare er følelser ofte irrasjonelle og flyktige. Dessuten kan følelser manipuleres og er bensinen i motoren som driver populismen. Den henvender seg alltid til negative emosjoner, forstørrer dem og serverer en enkel løsning. Fakta blir irrelevant.

Det samme er å se i kommentarfeltene på Facebook. Der tar følelsene fullstendig overhånd og kveler ethvert forsøk på å diskutere noenlunde saklig. Å lese kommentarene under artikler som handler om politikk er på kanten til selvdestruktivt for de av oss som har en idealistisk tilnærming til verden.

Det er så mye hat og mistenksomhet overfor våre medmennesker, at alt man sitter igjen med er en lammende følelse av avmakt. Likevel krever trollene å bli tatt på alvor, fordi det er jo tross alt sånn de føler det.

Vi mennesker er i bunn og grunn ganske vimsete og har lett for å la oss rive med når vi blir følelsesmessig engasjert. Det er en helt naturlig del av politikkens vesen. Sånn sett er det interessant at ordene motivasjon og emosjon har sine røtter i det latinske movere, som betyr bevegelse. Det er lett å skjønne med tanke på at forrige århundre ga oss en real oppvisning i hva massesuggesjon i politikken kan føre til. Vi lever i en komplisert tid der tradisjonelle liberale verdier er under kontinuerlig angrep. Da er det desto viktigere å holde hodet kaldt og skille mellom fakta og følelser i politikken. Følelser er nemlig politisk sprengstoff.