Flystreik og flyskam

Det kan ta tid før SAS-flyene er på vingene igjen, skriver Arne Strand.

Streik blant bakkepersonalet og flymannskaper er de siste åra blitt ganske vanlig i internasjonal luftfart. Det er forståelig. Den beinharde konkurransen mellom flyselskapene med rasjonaliseringer og kostnadskutt har totalt endret arbeidssituasjonen for luftfartens kvinner og menn. Flyselskaper som satser på kvalitet og service, møter en voldsom konkurranse fra lavprisselskapene. Det merker de ansatte ikke minst.

Prisene på flyreisene presses så hardt ned at det går ut over lønnsomheten og lønns- og arbeidsvilkår. Selskapene må kutte kostnader for mange milliarder for å unngå konkurs. Det gjorde SAS i 2012 da det var på konkursens rand. Det må Norwegian gjøre nå etter et nytt milliardunderskudd i første kvartal. Selskapet har tapt store summer på at den nye flytypen Boeing 737 Max er satt på bakken. Det er ingen som vet når flyene kommer på vingene igjen. I mellomtida renner pengene ut av kassa.

Det er lett å sympatisere med SAS-pilotenes krav om å slippe å jobbe sju helger på rad. Ingen arbeidstaker på landjorda hadde frivillig funnet seg i det. Pilotenes krav om større forutsigbarhet mellom arbeid og fritid er en menneskerett. Det er meningsløst at SAS-ledelsen ikke går med på det. Det kan heller ikke være et spesielt dyrt krav. En lengre streik er mye dyrere. Selskapets overskudd forsvinner hvis streiken varer mer enn 15 dager.

Jeg har derimot mindre forståelse for pilotenes krav om en lønnsøking på 10 prosent. Den økonomiske rammen for årets oppgjør mellom NHO-LO er 3,2 prosent. Det er ikke mulig å få forståelse for at pilotene, som tjener godt, skal få mye mer i tillegg enn andre lønnstakere. Det er mulig at SAS-pilotene har rett i at de lønnsmessig har sakket akterut sammenlignet med flygere i andre selskaper. Et stort lønnsmessig etterslep kan ikke tas i en jafs. Det trengs en opptrappingsplan over flere år. Og hvis pilotene i SAS er veldig misfornøyd med lønna, kan de jo som andre lønnstakere, søke jobb i selskaper der lønningene er bedre, hvis slike finnes.

For de reisende er flystreik selvfølgelig irriterende, spesielt når den kommer så uventet og brått på som denne. Men folk må ha forståelse for at også piloter har streikerett. Det er bare personer med livsviktige jobber i samfunnet som i praksis er uten streikerett. Det å føre et passasjerfly er ikke blant dem.

Flystreiken gir god anledning til ettertanke. Fly er en bremse på det grønne skiftet på transportsektoren. Kan vi av hensynet til klimaet finne alternative reisemetoder? Og bør vi som svenskene, skamme oss over å ta fly?

Som Dagsavisen skrev fredag er flyskam blitt et begrep i Sverige. Det er et uttrykk for at mange får dårlig samvittighet – flyskam – når de velger klimaverstingen flyet framfor det klimavennlige toget. Svenskene har virkelig begynt å føle på skammen. Det siste året har 23 prosent valgt bort flyreiser av hensyn til klimaet. Nesten like mange har valgt å ta toget i stedet for å reise med fly. Togselskaper i Sverige melder om sterk vekst i antallet passasjerer, mens svenske flyplasser forteller om færre reisende.

Begrepet flyskam er også i ferd med å slå rot i Norge. Flere store norske bedrifter, som DNB og Telenor, har opplegg for å redusere klimafotavtrykket ved blant annet å redusere antallet flyreiser. Det er i ferd med å bli «inn» å velge grønt.

En hurtigere overgang fra fly til tog forutsetter at regjeringen og Stortinget satser på toget. Frp som har klippekort på jobben som samferdselsminister i Solberg-regjeringen, har dessverre vært mer opptatt av asfalt og motorveier enn tog og skinner. NSB er blitt bygd ned og ikke opp i Frps tid i regjeringen. Konkurranseutsetting og privatiseringen har vært et overordnet mål. Det blir ikke bedre togtransport av slikt. Selv ikke Frp kan i lengden motsette seg en overgang til mer grønn transport hvis det blir et folkekrav.

Folk kan ikke reise til New York med tog. Men vi kommer langt ned i Europa med toget. Og når flyene står på bakken, går det alltid et tog.