Flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia bør ikke kopieres

EU-Tyrkia-avtalen etterlater tusenvis av mennesker strandet under umenneskelige og nedverdigende forhold i Hellas. I tillegg tvinges de som vil søke beskyttelse i Europa til å velge stadig farligere ruter.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Jorge Nuño Mayer, generalsekretær i Caritas Europa

 

Flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia fyller i disse dager ett år. Men EU kan ikke fortsette med denne utflaggingen av migrasjonsforvaltningen. Å rette søkelyset mot indre sikkerhet og avskrekking er ikke løsningen. Vi trenger et paradigmeskifte, og må stoppe kriminaliseringen av migrasjon. I tråd med europeiske verdier, må vi beskytte retten ethvert menneske har til å leve i verdighet.

Caritas Europa ber EUs medlemsland og samarbeidsland om å finne varige løsninger for tusenvis av mennesker som befinner seg i en limbo-situasjon i Hellas og som blir nektet internasjonal beskyttelse i Europa. EU-Tyrkia avtalen løser ikke utfordringen. Avtalen respekterer ikke de grunnleggende menneskerettigheter som Europa har vernet om og skyver ansvaret som stater har i henhold til folkeretten tilbake til opprinnelseslandet eller transittland. Derfor bør denne bilaterale avtalen aldri bli kopiert. I stedet oppfordrer Caritas Europa EUs medlemsland og samarbeidsland til å:

Leve opp til sine forpliktelser og ta imot de resterende 92.454 av de 106.000 asylsøkerne som EU-landene vedtok å fordele seg imellom fra Hellas og Italia, og hente de 8.082 av totalt 22.504 kvoteflyktninger som EU lovet FN å ta imot.

Prioritere respekt for menneskeverdet i alle bilaterale avtaler.

Sørge for rettferdige og åpne asylprosedyrer og verdige mottaksforhold.

Åpne for flere trygge og lovlige måter å komme seg til Europa på (for eksempel via gjenbosetting, humanitære korridorer, humanitære visum eller familiegjenforening).

Aldri bruke utviklingshjelp som et verktøy for å demme opp for migrasjonsstrømmer. I stedet bør denne bistanden styrkes betydelig til å takle fattigdom i ikke-EU-land, som nedfelt i Lisboa-traktaten (art. 208).