Flerspråklighet som problem

Vi må ikke omtale flerspråklighet som en svakhet, når sannheten er at det er en styrke.

I Dagsavisen 31. mars 2011 (s.10-11) står det å lese at "[s]eks år gamle minoritetsbarn har et språknivå tilsvarende en norsk femåring når de begynner på skolen". Minoritetsbarna begynner dermed på skolen med "et gedigent språklig handicap" og de henvises langt oftere til pedagogisk psykologisk tjeneste enn andre barn. Dette er ekstremt alvorlig, uttaler leder for PPT Walter Frøyen i Utdanningsetaten i Oslo.

Selvsagt er det ekstremt alvorlig hvis et stort antall barn i norsk skole ikke forstår undervisningsspråket godt nok til å henge med i undervisningen. Jeg vil likevel sette noen spørsmålstegn både ved hvordan problemet omtales og ved det som ser ut til å være den antatt eneste løsningen.

Språk eller norsk språk?

Stemmer det virkelig at minoritetsspråklige barn generelt har et "språknivå" tilsvarende ett år yngre enspråklige norske barn? Det er nærliggende å anta at det som menes er at deres kunnskaper i det norske språket er svakere. Dette er selvsagt ikke det samme som generelt språknivå - hele poenget er jo at disse barna har et annet morsmål enn norsk, og det er ikke noe i artikkelen som tyder på at dette språket, og dermed ungenes generelle språknivå, ikke skulle være normalt utviklet for alderen. Det er altså disse barnas andrespråk, norsk, som ikke er godt nok.

Dette er et ekstremt viktig skille hvis vi skal diskutere språklige problemer i skolen og hva som kan gjøres med dem. Setter vi likhetstegn mellom "språknivå" og "norsknivå" kan vi jo fort få feil inntrykk av hva det er disse barna trenger hjelp med.

Når små barn lærer morsmålet sitt, skjer dette samtidig med at de lærer om verden. Vokabularinnlæring går dermed hånd i hånd med læring om objekter og begreper i den virkelige verden, og det å ha lært et nytt ord vil i stor grad også bety å ha lært et nytt begrep å sette ord på. Om man her henger etter i forhold til alderen, vil det altså bety at selve kunnskapen om verden er mangelfull, og dette er et ganske fundamentalt problem.

Å lære ord i et andrespråk er en ganske annen sak. Da har man den ikke-språklige kunnskapen på plass, og ordinnlæring består i stor grad av å lære nye "merkelapper" på ting man alt kjenner. Manglende ordforråd her i forhold til jevnaldrende enspråklige barn betyr altså ingenting annet enn at det reint språklige symbolet for begrepet mangler. Dette er selvsagt ikke like alvorlig som om man manglet ordet i morsmålet, selv om det kan være upraktisk nok når det er andrespråket man skal bruke til å lære i en skolesituasjon.

Er flerspråklighet et problem?

Vi må altså holde tunga rett i munnen og ikke bruke "språk" og "norsk" som synonymer i denne diskusjonen. Det er også problematisk at vi diskuterer lavt norsknivå hos barn med andre morsmål ved å referere til disse barna som "minoritetsspråklige" eller "fremmedspråklige". Det vi da implisitt gjør er å legge skylda for de manglende norskkunnskapene på det andre språket, barnas morsmål. Det er ingen grunn til at det å kunne ett språk skal være til hinder for å lære et annet, og det er helt uproblematisk for små barn å lære både to og flere språk flytende og godt. Selv om majoriteten av norske barn tradisjonelt har vokst opp som enspråklige er ikke dette mer normalt enn flerspråklighet på verdensbasis, og det er absolutt ikke noe problem i seg selv at en stadig større andel av norske barn er flerspråklige - snarere tvert imot! Flerspråklighet er selvsagt praktisk i og med at den innebærer å kunne kommunisere godt med større deler av verden. Videre viser forskning at flerspråklighet har positive kognitive effekter også utover de reint språklige. Flerspråklighet er altså noe vi bør sette pris på og fremme.

Hva kan vi gjøre?

Utfordringen vår er altså å hjelpe disse barna til en flerspråklighet som innebærer god nok norskkompetanse til å lykkes i norsk skole. Her er det selvsagt mye som kan og må gjøres, og mange tiltak som knytter seg mot å fremme slik norskkompetanse for eksempel gjennom barnehage vil jeg stille meg helhjertet bak. Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved om vi virkelig skal legge hele ansvaret for språkproblemene hos barna.

For det første: Tospråklig kompetanse vil aldri bli identisk med to sett enspråklig kompetanse i en og samme person. Med andre ord vil en tospråklig person alltid ha en språkkompetanse i begge sine språk som er noe annerledes enn kompetansen til enspråklige morsmålsbrukere av hvert av språkene, og det er ikke urimelig at ordforrådet i hvert av språkene vil være noe mindre, selv om den totale språkkompetansen hos en tospråklig person selvsagt vil være større.

For det andre: Det slår meg som bekymringsfullt at norsk skole tydeligvis har problemer med å se forskjell på reint språklige problemer og adferds- eller lærevansker uten at det foretas en omfattende test. Kan det tenkes at også enspråklige norske barn har varierende språkforståelse og at heller ikke alle disse forstår alt; kan reint språklig svakhet rett og slett være en årsak til adferds- og lærevansker også i denne gruppa? Når det karakteriseres som "ekstremt alvorlig" at barn med minoritetsbakgrunn har norskkunskaper på nivå med ett år yngre enspråklige barn må man jo spørre seg om det dermed også er ekstremt alvorlig at de enspråklige barna antakelig varierer med minst ett år i språknivå - all den tid det faktisk kan være et år i kronologisk aldersforskjell mellom de eldste og de yngste elevene i klassen.

Kan det rett og slett hende vi må tenke annerledes om hva slags språk som brukes i klasserommet og hvordan læreren kan sikre at alle elevene forstår, uavhengig av hvor mange språk de kan?

Kunnskapen finnes!

Jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan vi øke læringen hos elever med ulik språklig kompetanse, men det finnes mange vi kan lære av. Andre samfunn i verden har og har alltid hatt større språklig variasjon enn Norge. Det finnes nok av land der barn med andre morsmål enn undervisningsspråket utgjør en vesentlig del av klassen uten at dette hindrer landets suksess. Vi trenger ikke en gang å gå ut av Norge; over hele landet har vi idag internasjonale skoler der undervisningen foregår på engelsk eller andre språk som ikke nødvendigvis er alle elevenes morsmål og hvor kompetansen deres i utgangspunktet varierer sterkt. Alt tyder på at elevene i disse skolene lærer minst like godt som elever i vanlig norsk skole.

Vi må selvsagt ta manglende norskkunskaper hos elever i norsk skole på alvor, men vi må nøyaktige og reflekterte når vi diskuterer problemet. Dårlige kunnskaper i norsk er ikke et resultat av kunnskaper i andre språk, og elever i norsk skole er, og har alltid har vært, en heterogen gruppe der man ikke kan ta kunnskap og forståelse for gitt. Fremfor alt: Vi må ikke omtale flerspråklighet som en svakhet, når sannheten er at det er en styrke.