Flaut om FN og fred

FN: Regjeringens nye stortingsmelding om FN-politikk kan oppsummeres kort: «Vi er for alt som er bra, og imot alt som er dumt. Men som oftest er det de andre som bestemmer hva som skjer.» Er dette Norges nye FN-politikk: Resignert, uforpliktende og avpolitisert?

Symbolikken var slående: Da regjeringen for første gang på femten år hadde noe nytt å si om norsk FN-politikk, sendte den en innbytter. Noen timer før den nye stortingsmeldingen om Norge og FN skulle presenteres på et debattmøte på Litteraturhuset 21. september, fikk landet en ny utenriksminister. Statssekretær Gry Larsen overtok Jonas Gahr Støres plass på møtet, uten at det fikk så mye å si. Regjeringsendringene spiste uansett opp all oppmerksomhet fra media og det politiske Norge. Etter en overflatisk debatt og tre-fire korte spørsmål fra salen ble debattmøtet avsluttet etter tre kvarter, en halvtime før skjema.

Stortingsmeldingen er en takknemlig sjanger. Den lar regjeringen legge fram sin politikk uforstyrret. Er meldingen aktuell og godt skrevet, kan den skape debatt om mål og virkemidler, og gudene må vite at Norges FN-politikk trenger en slik debatt. I en tid da det blir stadig vanskeligere å bruke én eneste offentlig krone uten å måtte messe fram noe om kostnadseffektivitet og verdimaksimering, er det noe betryggende, nostalgisk uberørt med Norges forhold til FN. Vi sender milliarder av kroner hvert år, men knapt noen utenfor UD diskuterer hvordan FN-pengene blir brukt. De går jo til Fred, Utvikling og Menneskerettigheter, må vite. Dessuten er jo de fleste enige om at Norges FN-engasjement også er branding av staten Norge. De filosofisk anlagte blant oss ville kanskje sagt: Hvis et tre nesten faller i regnskogen og ingen hører at Norge redder det med Regnskogfondet, må man lage litt ekstra lyd.

Så hva vil den «humanitære stormakten» Norge med FN? Det er ikke godt å si. FN-meldingen er tannløs og uinspirerende av tre grunner: For det første er den deprimerende resignert. For det andre er den frustrerende lite konkret. For det tredje er den forbløffende blottet for overordnede ambisjoner. Denne teksten roper ikke ut «En bedre verden er mulig!». Den nøyer seg med å antyde at «En litt mer velorganisert mellomstatlig samarbeidsprosess kan være tenkelig». Rekk opp hånden den som føler seg kallet til handling.

Norge har lenge levert som standardforsvar for FN at organisasjonen ikke kan utføre mer enn medlemslandene lar den gjøre. I denne meldingen er dette argumentet utviklet til en påfallende resignert fatalisme som begynner å ligne et argument for at Norge ikke bør satse så sterkt på FN. Ett eksempel: I drøftingen av effektivisering av FN fastslår regjeringen at de tusenvis av oppgavene organisasjonen er blitt pålagt av medlemslandene, hindrer FNs handlekraft. Her identifiseres et sentralt problem, men ingen løsning. Er ikke FNs problemer med effektivitet og gjennomføringsevne noe alle medlemslandene er enige om? Er det tenkelig at Norge kunne peke på konkrete felter hvor detaljstyringen er særlig hemmende, presentere konkrete mål for effektivisering og lede arbeidet med å innfri disse målene? Tilsynelatende ikke.

Meldingens andre kjennetegn er den uforpliktende og lite konkrete tilnærmingen til spørsmålene som drøftes. Dokumentet inneholder til sammen 83 kulepunkter hvor regjeringens mål innen ulike felter av FN-politikken presenteres. Disse målene er kjemisk frie for tallfestinger og konkretiseringer. I stedet skal man «prioritere», «styrke», «løfte», «bidra til» og «være en pådriver for» 83 ulike ting. Dermed har man ingen egentlig strategi og ingen måte å etterprøve om målene er nådd. Og hvor er drøftingen av de vanskelige avveiningene Norge må gjøre i FN? Norge ønsker å støtte opp om FN-organisasjoner som utviklingsprogrammet UNDP, men disse framstår ofte som tungrodde og ineffektive. Hvordan har Norge helt konkret tenkt å forholde seg til dette problemet? En annen utfordring for norsk FN-politikk er at FNs og NATOs mål og virkemidler ikke alltid samsvarer, særlig innen områder som nedrustning og militære intervensjoner. Hvordan kan Norge best mulig balansere hensynet til disse to organisasjonene?

Meldingens tredje kjennetegn, som er et logisk resultat av de to forrige, er fraværet av tydelige ambisjoner og prioriteringer. Av regjeringens 83 saker som skal «styrkes», «prioriteres» og «løftes» i FN er ikke én eneste prioritert over de andre. Slik sier meldingen at alt er like viktig og dermed at ingenting er virkelig viktig. I stedet serveres halvtygde korrektheter uten noen definert politisk retning eller ambisjon. I tråd med eks-utenriksminister Støres mantra om å framheve Norges utenrikspolitiske interesser, hevdes det stadig at FN bidrar til å fremme «norske interesser». Hva disse interessene faktisk er, konkretiseres imidlertid aldri - bortsett fra noen vagheter om folkerett, havrett og internasjonalt samarbeid.

Denne FN-meldingen speiler to problemer som lammer norsk FN-debatt generelt. For det første at de fåtallige FN-skeptikerne stort sett ikke synes en engasjert diskusjon om Norges arbeid i FN er bryet verdt. Dermed mangler man konkret, informert opposisjon mot hovedtrekkene i norsk FN-politikk. Det andre problemet er at FN-tilhengerne mangler vilje til å ta debatten om de reelle dilemmaene og avveiningene i norsk FN-politikk. At Norges utsendinger til FN i hovedsak har et nyansert og pragmatisk forhold til organisasjonens virke er en mager trøst. Deres jobb er å arbeide for de politiske målene som er fastsatt i Norge. Regjeringens nye stortingsmelding om FN-politikk gjør dessverre ytterst lite for å klargjøre eller diskutere disse politiske målene.

I forkant av debattmøtet på Litteraturhuset lanserte arrangørene Twitter-hashtagen #fndebatt for Folkets innspill til norsk FN-politikk. Én uke senere har hashtagen kun generert fire tweets fra andre enn debattarrangørene UD og FN-sambandet. Som man utreder, ligger man.