First House er ikke Det norske hus

Er vi inne i en utvikling 
der mer og mer makt samles i hendene på usynlige makthavere?

En ting er sikkert: First House ikke er det samme som Det norske Hus. First House er bygget for å styrke interessene til dem som allerede er sterke. De som kan betale for seg. Det norske samfunn er huset der alles interesser skal ivaretas.

Jeg har generelt sett ikke noe imot at avgåtte politikere går inn i kommunikasjonsbransjen. Men når så mange med en sterk politisk bakgrunn samles på et sted, er det grunn til å rope et varsku.

Da blir det ikke lenger snakk om å bruke politikeres erfaringer og kunnskaper til å veilede norske borgere, bedrifter og organisasjoner gjennom det politiske og byråkratiske system og rådgi dem i hvordan kommunisere med samfunnet utenfor. Det kan være gode grunner for at noen ivaretar en slik funksjon. Men her smaker det av noe mer. Når et stort antall mennesker kommer rett fra høye politiske funksjoner i den samme regjeringskonstellasjonen og skal drive påvirkning overfor det samme system de kom fra, så smaker det av å utøve uforholdsmessig mye skjult makt.

Det er mange bekymringsfulle trekk i vårt velferdssamfunn. Ett av dem er at de organiserte gruppene alltid kommer til orde hos makthaverne. De kan alltid fakturere sine krav over statsbudsjettet. Når de har fått sitt, er det lite igjen til dem som ikke er organisert. Som ikke har sterke talspersoner eller organisasjoner bak seg. Derfor blir de fattige alltid sittende nederst ved bordet. De kan i alle fall ikke betale for støtte hos First House. At vi har uavhengige politikere som fordeler samfunnets midler på en fullt ut gjennomsiktig måte, er en av de viktigste pilarene i vårt samfunn. Vi er trolig på vei bort fra dette. De politiske funksjonene kommersialiseres.

Også andre viktige funksjoner i samfunnet går i samme retning. For eksempel rollen til forskere og eksperter. I min barndom og ungdom var jeg vant med å stole at eksperter framsto som eksperter. I dag kan man ikke vite om en ekspert virkelig baserer seg på fakta innenfor sitt fagfelt. Et eksempel: Basert på en enkelt opinionsmåling som viste at Fremskrittspartiet hadde gått fram med 6,3 prosent, uttaler valgekspert Frank Aarebrot at dette trolig skyldes måten Anundsen fra Fremskrittspartiet har ledet Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité på. Nå viser det seg, slik Andreas Wiese kunne beskrive i Dagbladet, at nettstedet Pollofpoll har publisert et gjennomsnitt av åtte målinger for mars. De viser at Fremskrittspartiet ligger ganske stabilt. Det er altså ingen Anundsen-effekt.

Men å påpeke noe slikt gir ikke overskrifter eller adgang til media. Det gjelder å komme først til mediene. Da holder det ikke med nøkterne fakta. Man må ha spissede oppfatninger. Vi ser det igjen og igjen: Forskere og eksperter blir mer og mer øyeblikkets synsere. Jeg har ikke noe imot at de har meninger, men når de pretenderer å ha sterkere grunnlag for sine meninger enn andre i kraft av å være ekspert, bidrar det til det motsatte av opplysning.

Folk må ha krav på å vite hvem og i hvilken kapasitet man uttaler seg, på samme måte som folk bør ha krav på å vite hvem som tar avgjørelser og hvordan politikere påvirkes.

Jeg skal la medieutviklingen ligge. Men også her har jeg følelsen av at kommersielle interesser mer og mer er drivkraften. I Tyskland har det nylig vært en interessant debatt om dette. Professor i media ved Det frie Universitet i Berlin sier at det finnes en viss symbiose mellom politikere og media. Markedet - altså hvem som er populær og hvem som ikke er - avgjør ofte hvilken politiker man går etter og hvem som får gå i fred. Han skylder på den voksende kommersialiseringen av media og personifiseringen av historier som drives fram av økende konkurranse fra internett og økende bruk av profesjonelle PR-folk av politikere.

Et demokrati forutsetter at vi er i stand til å vite hvem som snakker, hvem som tar avgjørelser og at mediene overvåker det hele uten spesielle avhengighetsforhold. Men er vi inne i en utvikling der mer og mer er flytende? Eller enda verre: at mer og mer makt samles i hendene på usynlige makthavere.