Fire universiteter er tilstrekkelig

Høgskoler som vil bli universiteter er sløsing med arbeidskraft og økonomiske midler.

Da universitetet i Tromsø ble planlagt, var det mange som mente at tre universiteter – Oslo, Bergen, Trondheim – måtte være nok for et land på 3–4 millioner mennesker. Universitetet i Tromsø ble etablert, og godt var det. I dag er imidlertid situasjonen fullstendig endret med «universiteter» i hver region av landet og professorer på hvert nes. Det som har skjedd er at mange høgskoler har fått universitetsstatus eller er blitt knyttet til etablerte universiteter.

Sløsing med arbeidskraft og økonomiske midler

Mer forskning og bedre kvalifiserte profesjoner, det må være bra, tenker sikkert mange. Problemet er imidlertid at utviklingen har ført til mer elendig forskning og sløsing med arbeidskraft og økonomiske midler. Antallet doktoravhandlinger har økt betydelig i de senere år, men neppe kvaliteten. Det publiseres en rekke gode avhandlinger i dag som før, men på flere felter kryr det av svake og ubetydelige avhandlinger som åpenbart ikke har økt vår innsikt.

Mens man i «gamle dager» oftest krevde en monografi eller i det minste fire–fem vitenskapelige artikler der doktoranden var førsteforfatter på de fleste, ser man i dag doktorgrader med to–tre artikler, der doktoranden kanskje er førsteforfatter bare på en artikkel. Tidligere var det også gjerne slik at man skrev et par–tre artikler før man begynte på sin doktoravhandling. Da hadde man ikke bare fått studert problemene som skulle behandles i et mer omfattende arbeid, men man hadde fått vist om man var motivert nok til et større vitenskapelig arbeid. I dag kan man til og med oppleve at kandidater får forskningsstipend uten å ha noe forslag til prosjekt. Jeg husker en kandidat med stipend som etter et halvt år ennå ikke visste hva hun skulle konsentrere seg om i sitt doktorgradsarbeid.

Samtidig med denne utviklingen er kvalifikasjonene for professortittelen blitt senket. Tidligere var det vanlig, i alle fall innenfor medisin, at for å bli professor burde man ved siden av doktorgradsarbeidet gjerne ha skrevet noen vitenskapelige artikler som dekket litt andre områder enn doktoravhandlingen. Det krevdes altså en viss bredde i forskningsaktiviteten for å bli professor. I dag kan man se kandidater, ofte med en svak doktorgrad som eneste kvalifikasjon, blir professor. Tidligere hadde man tittelen dosent for kandidater med stort sett bare en doktorgrad, men denne tittelen ble tatt bort for noen år siden slik at alle dosenter ble professorer.

Høgskoler vil bli universitet

Gjennom de siste år har, som antydet, flere og flere høgskoler forsøkt å oppnå universitetsstatus. Dette vil selvsagt gi lederne av disse høgskolene større prestisje og høyere lønn. En del høgskoler har ikke mange kompetente lærere på professornivå. Hva gjør man da. Jo, man tilbyr professorer ved de gamle universitetene stilling som professor II der pliktene er minimale, men lønnen upåklagelig. Sjelden driver disse professorene noen vitenskapelig aktivitet ved høgskolene. Men kanskje en viss veiledning av studenter. I andre tilfeller lyser man ut stilling som professor og ordner med en snill komité som kan gi kandidaten kvalifikasjonsstemplet.

Etter mitt syn skulle man fra første stund gått inn for å gjøre høyskolene til gode undervisningssentra med utdanning av lærere, sykepleiere, fysioterapeuter, ingeniører og andre yrkesgrupper som primært mål. Forskning skulle foregå ved universitetene. Man trenger ikke et vitenskapelig miljø for å utdanne barnehagelærere eller sykepleiere. Det man trenger er gode lærere med praktisk bakgrunn i sine «profesjoner».

Et universitets fremste oppgave er produksjon av vitenskap av høy klasse over et bredt felt, fra naturvitenskap til medisin, samfunnsvitenskap og humaniora. For å drive slik forskning tenger man ofte dyrt teknisk utstyr og ikke minst kandidater som er sterkt motivert for forskning.

Med en befolkning på 5 millioner mennesker burde fire universiteter være tilstrekkelig. Bare en liten del av akademikere er virkelig motivert for hardt arbeid som forsker. I dag finner man kandidater ved mange høgskoler, faktisk uten videre akademisk bakgrunn, som pusler med det som de kaller forskning. Disse burde heller drevet undervisning eller arbeidet som praktiske aktører innen økonomi, sykepleie, grunnskole og andre steder der man trenger arbeidskraft og ikke kaste bort tida på unyttig amatørmessig «forskning».

En fryktsomhetskultur

Mange er ansvarlige for denne begredelige utvikling som nå har pågått i flere år. Politikere, rektorer ved de «gamle» universiteter, ledere for høgskolene og lokale lobbygrupper kan alle klandres.

Når jeg tar opp dette spørsmålet med kolleger synes alle å være enig i min kritikk. Vi har ytringsfrihet her i landet, hvorfor er det ingen som anvender den på et slikt viktig felt? Vi har åpenbart en fryktsomhetskultur der verken regjering, ledelse og lærere ved de gamle universitetene tør si fra. Det er trist.

Det er i dag kanskje for seint å reversere utviklingen. Men det man i alle fall må gjøre er å stoppe den utvikling som er i gang på dette feltet. Høgskolene bør etter mitt syn ta sikte på å bli gode undervisningsinstitusjoner, men også lokale stimuleringssentra. Derfor bør disse få bestå. Arbeidet med å gjøre dem til universiteter bør imidlertid stanses, likedan tilknytningen til andre universiteter.