Debatt

Finnmarks kamp

87 prosent av finnmarkingene har nå sagt nei til å bli slått sammen med Troms. Likevel er ingen grunn til å forvente at kommunalminister Monica Mæland fra Høyre vil lytte.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det norske lokaldemokratiet er aller best når det kan skåles for i festtaler. For i praksis har det knapt noen betydning når sentralmakta har sett lyset.

87 prosent av finnmarkingene har nå sagt nei i folkeavstemning. Nei til å bli slått sammen med Troms. Deres egne folkevalgte på fylkestinget har også sagt nei. Likevel er ingen grunn til å forvente at kommunalminister Monica Mæland fra Høyre vil lytte. Folkeavstemningen er rådgivende, og råd kan man som kjent gi blaffen i. Hvis man tror man allerede vet best. Statsministeren for hele landet, Erna Solberg, bør likevel merke seg stemmene fra nord.

Resultatet i nord var ikke overraskende. Men at ni av ti som gikk og stemte sa nei til sammenslåing, er likevel overveldende. Det var ingen voldsom valgoppslutning. Men 58 prosent er det samme som ved forrige kommunevalg i Finnmark. Det forandrer ikke på signalets tydelighet. Finnmark finner seg ikke i å bli tvangssammenslått. Ikke med noen.

Finnmark er et helt spesielt fylke. Med en særegen historie, og en krigshistorie som skiller fylket fra alle andre. Det er også det tynnest befolkede og med de største avstandene. Bruken av tvang faller i særlig dårlig jord lengst i nord. Og effektene av at tyngdekraften trekker mot Troms og Tromsø, vil være veldig konkrete i et fylke som allerede har sett tre av fire politikammer forsvinne. For finnmarkingene er dette nærmest eksistensielt. Det er en slags panikk i reaksjonen.

Opposisjonen har våknet. Og den bjeffer nå unisont mot Høyre-regjeringens framferd. KrF har vært utydelig i spørsmålet, men vil i første omgang ikke støtte Senterpartiets forslag om å snu. Men partileder Hareide holder døra så vidt på gløtt. Det lover godt for Finnmark. Saken er ikke politisk død, og Finnmark-spørsmålet har stort potensial til å bli en skinnende prinsippsak.

Hvis en omgjøring av vedtaket om sammenslåing ikke er mulig, må finnmarkingene uansett bruke folkeavstemninga for alt den er verdt og jobbe videre mot fellesnemnda for å oppnå optimale betingelser for Finnmark. Men dette må være et subsidiært mål. Vi støtter finnmarkingenes rettferdige kamp for selv å kunne bestemme sin framtid.

Mer fra: Debatt