Fine ord, men vi tror ikke på dem

Hvis mangfold er viktig: Hvor var du, Trine, da Jon Helgheim uttalte seg negativt om innvandring?

Kulturlivet må oppleves som relevant og være representativt for hele befolkningen, står det i kulturmeldingen som skal behandles i Stortinget i dag. Vi kunne ikke ha vært mer enige! Men hva er det som gjør at vi ikke tror helt på budskapet i kulturmeldingen likevel?

Vi i TrAP, en kunstprodusent som jobber for økt mangfold i norsk kunst- og kulturliv, skrev uoppfordret et forslag til kulturmelding i fjor. Hensikten var å tydeliggjøre hvor mye kulturlivet har å vinne på å bli mer representativt og flerkulturelt. Det vi kjenner igjen i den ferdige kulturmeldingen, er når den nevner at kulturlivet må rekruttere fra hele befolkningen for å nå målet om å skape kunst- og kulturuttrykk av ypperste kvalitet. Men hvorfor følges dette ikke opp i listen over tiltak mot slutten av dokumentet?

Det kjennes heller ikke tillitsvekkende at det differensieres så sterkt mellom våre nye minoriteter og Norges urbefolkning og våre historiske minoriteter. Vi setter selvsagt pris på den klare talen om den samiske kulturen. Det skrives at samene med deres ulike røster, uttrykk og historier gjør kulturlivet rikere, at den samiske kulturarven har en viktig identitetsskapende funksjon og at den samiske kunsten representerer stemmer og erfaringer som utgjør en del av fortellingen om Norge, og er derfor en ressurs for kulturlivet.

Det skulle bare mangle at samene anerkjennes og settes pris på så klart og tydelig som det gjøres i kulturmeldingen. Dette kunne med hell blitt bedre konkretisert med forslag om at RiddoDuottarMuseat får et hus til å vise kunstsamlingen sin og at Beaivváš Sámi Našunálateáhter får en garanti om nytt teaterbygg.

Et annet savn er at kulturmeldingen i et kapittel om flerkulturelle muligheter, er like klar og tydelig om hvilken gevinst økt mangfold i kulturlivet vil , og at tiltakene er konkrete og proaktive. Det er viktig at mennesker med en mangfoldig bakgrunn representeres, men her handler det ikke om at man skal tolerere og skape rom for mangfold. For hva mener egentlig politikerne når de sier at vi trenger å «leggje til rette for fellesskap basert på mangfald, likestilling, ytringsfridom og toleranse»? Hvem er det som skal tolerere hva? Er det sånn at noen av oss skal få lov til å finnes, at noen av oss skal generøst bli «tolerert»? Og burde man egentlig si...takk?

Det burde handle om å anerkjenne og forstå at mennesker med en flerkulturell bakgrunn faktisk har noe å komme med, at flerkulturell kompetanse er en berikelse, ikke minst en ferdighet som stadig blir viktigere i den globaliserte verden vi lever i. Mangfold er noe norsk kunst- og kulturliv, og samfunnsliv vil tjene på.

Meldingen tar sats og gjør sprang i formuleringene om mangfold vi ikke helt ser hvor lander. Vi kan ikke sitte her å late som om det er en uskyldig forglemmelse når vi har en regjering som inkluderer medlemmer med en hatsk tilnærming til Norges nye mangfold. «Rent politisk bidrar innvandring til problemer og kostnader på alle fronter», sa Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim nå nylig. Dersom vår kulturminister faktisk mener at minoritetenes bidrag til kulturlivet er en gevinst, hvorfor tar hun ikke ordet i en debatt og sier nettopp det til partnerne i regjeringen hun sitter i?

Kanskje er det ikke så rart at kulturmeldingen ikke er noe «enighetsdokument». SVs Freddy Andre Øvstegård sier jo også til Dagsavisen at meldingen har mange fine ord som det er helt umulig å ikke stille seg bak, men at det er få konkrete tiltak og lite penger som følger med. Avklaringer om hvordan målene skal nåes, trengs. For all del, vi liker optimismen i kulturmeldingen, men av og til er ikke optimisme nok.