Finansgalskap

Når går en økonomi fra å være et synergi-forhold i samfunnet til å bli parasitisk? Når går finansøkonomi over til å være finansgalskap?

Illustrasjon: "Money Leeches", S R Galåen 2015.

Investorer og låneinstitusjoner kan ha en fruktbar funksjon når det lånes penger til nye eller voksende bedrifter. De kan dermed bidra til innovasjon, produksjon og sysselsetting, som er drivende for en sunn økonomi. De kan også gi lån til etablerende husholdninger og til utbygging i boligmarkeder. I visse epoker, og spesielt de siste tiårene, har allikevel bank- og finanssystemer hatt andre intensjoner enn å inngå slike tilsynelatende vinn-vinn-forhold.

En del nyhetsoppslag påstår at finanskrisen fra 2008 nå er over. Helge Hveem (m.fl.) som har skrevet boken «Global Økonomi, Krise og Politisk Styring» besvarer slike innstillinger med: «Krisen over i en verden der flere land har ungdomsledighet på rundt 50% og total ledighet på mer enn 20%?». I media refereres det ofte bare til selve tilgangen til kreditt, men det oversees hva som er verdiskapende og oppbyggende på sikt for samfunn. Langtidseffekten av stadig dypere statlig forgjelding oversees også.

Når en økonomi går fra å være verdiskapende gjennom produksjon og tjenester, til å handle om økning av den nasjonale pengemengden, kontinuerlig opptak av lån eller berikelser gjennom pyramidespill, så går det uten unntak galt.

I følge økonomiprofessor Erik Reinert i tankesmien Res Publica er det fundamentale problemet med finanskriser at det ikke skilles mellom finansøkonomi og realøkonomi. Mens realøkonomi handler om verdiskaping gjennom tjenester og produksjon, handler finansøkonomien om selve byttemiddelet og det abstrakte rammeverket rundt det. Reinert etterlyser en økonomi som er mer virkelighetsbasert, kontra den virkelighetsfjerne tradisjonen.

«Dette er ikke en pipe», har Rene Magritte tittlet sitt maleri fra 1929. Det surrealistiske poenget var at observatøren må skille mellom et visuelt konsept kontra det som fysisk er der, uansett hvor ekte det ser ut. Det samme prinsippet må økonomer, politikere – og ultimat sett befolkningen – også følge. Finansøkonomi, som med enkelte teoretiske fag, handler ofte mindre om tydelige målbare forhold og mer om konsepter og abstrakt verdisetting. Da er det ikke rart at mange ikke henger med i svingene – og kanskje er det meningen?

Nordeas styreleder Björn Wahlroos uttalte ganske nylig at 80 prosent av folk er finansielle idioter. Mens han kan ha sine grunner til å påstå dette, må man spørre seg hvorfor dette isåfall er en tendens. Det er også beleilig at private banker og låneinstitusjoner sender ut tonnevis med lokkende forbrukslån-tilbud til folks postkasser og produserer luftige tv- og radioreklamer om det samme. Gjennom allminnelig skolegang rustes ikke folk godt nok mot finansielle feller, og de blir dermed lette bytter for dem. Hvem som er tjent med det burde være åpenbart.

Det kan derfor være på sin plass å minne om at man ved finanskriser bevitner et veldig lite edruelig forhold til økonomi også fra høyere hold. Slike forhold dekket blandt annet økonom Hans Jørgen Lysglimt gjennom flere innslag i FarmannTV mens finanskrisen pågikk i 2008. Institusjonene og personene som er tiltrodd å stå for drift, flyt og forvaltning av penger er med andre ord ikke alltid til å stole på.

Den norske dokumentaren «Når boblene brister» forklarer det finansielle kasino-spillet som hadde sitt opphav i USAs fallende boligmarked, uansvarlig lån-politikk og salg av kamuflerte råtne fond. Her uttaler Øystein Spetalen at milliard-svindelen var, både for politikere og vanlige folk, helt umulig å forstå ettersom både rating-selskaper og finansinstitusjoner spilte på samme lag. Dermed ble både småsparere, banker, kommuner og til slutt hele nasjoner hardt rammet når nesten verdiløse konsepter ble avslørt.

Terra-saken som har pågått siden 2007 illustrerer problemet. Disse kommunene hadde relativt god økonomi gjennom kraft og produksjon. Så fikk de gode investeringsråd om å ta opp lån til finansielle vekst-produkter med sikkerhet i fremtidige inntekter. Overgangen fra sunn produksjonsøkonomi til spekulativ finansøkonomi medførte milliard-tap som kommunene i dag sliter med. Fokuset ble altså flyttet fra kjedelige virkelighetsnære inntekter til spennende feilprisede luftslott.

«The Great Mirror of Folly» er en nederlandsk innbundet samling av satiriske tekster og detaljerte tegninger, som omhandler finans, kultur og bobler i Europa. Boken tar for seg hvordan folk lot seg lure av illusjoner om rask rikdom, om verdipapir-svindel fra velkledde menn og det som ble en distansering fra reélle verdier. Denne boken kom ut i 1720 og var ment til skrekk og advarsel til kommende generasjoner, men er nok ukjent for de fleste i dag.

I Hollywood-filmen «Wall Street» (1987) sier Michael Douglas de kjente ordene «Greed is good». Poenget skulle være at iveren etter rikdom medfører innovasjon, produksjon og fremgang. Denne grådigheten og iveren medfører vel så ofte spekulative og uproduktive mekanismer, herav å skape bobler og pyramidespill der de siste i spillet blir taperne.

De som kommer dårligst ut er gjerne fremtidige generasjoner som overtar regningen gjennom dypere statlig forgjelding og kutt i velferdsbudsjett. Grunnen er at produksjonsøkonomien ikke står i forhold til inngåtte forpliktelser til finansøkonomien.

En mutert form for kapitalisme gjør i dag at profitt privatiseres mens tap ofte nasjonaliseres til befolkningen. Om dette var tilfellet i Las Vegas sine kasinoer ville få trodd at det var sant.

At annet problem med finanskriser er at det i kjølvannet oppstår et gradvis maktskifte og langsiktige kostnader som til syvende og sist rammer befolkningen. Tiltakende for å bygge opp økonomien igjen omfatter som regel overføring av penger til bank- og finanssektoren (for å opprettholde pengeflyt og videre utlån) og omfatter sjeldent planer for industriutviklingsprosjekter. Som professor i politisk økonomi Andreas Bieler har kritisert:

«Oppsummert misbruker arbeidsgivere i hele EU krisen til å reversere arbeiderbevegelsens oppnådde fremskritt og forbedringer i etterkrigstiden. Krisen gir [selskaper] en begrunnelse som rettferdiggjør kutt som de ellers ikke ville vært i stand til å gjennomføre.»

En viktig del av løsningen er derfor at befolkningen blir kjent med galskapen og mekanismene som har oppstått i bølger over mange tiår (og for århundrer siden). Om temaene blir en del av pensum i en allminnelig utdanning, vil det oppstå en langt bedre økonomisk holdning og bevissthet blant de som skal tre inn i fremtidige stillinger og regjeringer.

Fra politisk hold burde fokuset i større grad være å forstå kapital gjennom fysiske og reélle verdier, der formålet er å bygge, produsere, sysselsette og ivareta etter nåværende og fremtidig behov. Å plassere kapital i spekulative former – som kan øke eller minke i abstrakt verdi – har mer til felles med gambling og overfører ofte enorme summer til uproduktive sektorer.

Målet med enhver samfunnsøkonomi må være å få på plass infrastrukturer som fungerer som et riktig konfigurert kretsløp, uten feilkoblinger og uten tyvkoblinger. Finansøkonomi kan være med på å legge rammeverket og verktøy for pengeflyt, men bør aldri få en for stor rolle i forhold til produksjonsøkonomien – og må heller aldri få lov til å leve sitt eget liv. Det er historisk bevist at da går økonomien fra å være et synergi-forhold til å bli parasitisk overfor samfunnet. Grådigheten og iveren etter rask rikdom kan se ut til å utløse finansgalskap.

(Denne kronikken henger sammen med forrige: Pengesystemets Abdurditet)