I artikkelen ”Eichmanns tankeløyse” (s.14-15, Klassekampen 14.november 2013) tar filosof Jon Hellesnes utgangspunkt i filmen om Hannah Arendt , den tyskjødiske filosofen som i 1940 emigrerte til USA for å komme seg unna Hitler-regimet og jødeforfølgelsene.
I 1960 dro Arendt dro Israel for å følge og dekke rettsprosessen mot den beryktede krigsforbyteren Adolf Eichmann som var en hovedorganisator og byråkratisk tilrettelegger for tilintetgjørelsen og jødeutryddelsene. Arendt skrev etterpå boken ”Ondskapens banalitet” og argumenterte for at det var ingenting ekstraordinært og påfallende med Eichmann som skulle tilsi at han var et ondt ”monster”, men at han var en ekstremt lovlydig og pliktoppfyllende person i et ondt system.
Det bemerkelsesverdige er at Hellesnes i sin artikkel ikke nevner Heidegger med et eneste ord i artikkelen hvor han problematiserer blant annet hvordan "Heilt normale menneske, mange med borgarleg danning, inkludert moralfilosofisk skolering, retta seg då etter makthavarar som var moralske monster (s.14, ibid). Når Hellesnes først nevner medløperiet som karakteriserte millioner av tyskere, er det etter mitt syn feil og ikke problematisere Heideggers nazismetilknytning.
Arendt var elev av Martin Heidegger og hadde også en kort periode i mellomkrigstiden et forhold til Heidegger som ble nazirektor på Freiburg-universitetet etter Hitlers maktovertakelse i 1933. Heidegger ga sin tilslutning til Den nye orden og føreren og tok aldri offisielt avstand fra nazismen etter krigen.
Heidegger var ingen passiv medløper. I kraft av rektoratet på Freiburg-universitetet bidro han aktivt for å legitimere nazifiseringen av tysk akademia. Heideggers universitetspolitiske program var i samsvar med Hitler-regimet og var ment å fremme, konsolidere og legitimere Den nye orden og nasjonalsosialismens hegemoni som den dominerende politiske kraft, også innenfor det tyske akademiet.
Historiker Richard Wolin (”The French Heidegger Debate” New German Critique nr.45 1988) viser til historiker og filosof Victor Farias sin bok ”Heidegger et le nazisme” (Paris: Editions Verdier 1987, engelsk oversettelse: ”Heidegger and Nazism” Philadelphia: Temple University Press 1989). Boken vakte i sin tid stor internasjonal oppsikt med en påfølgende internasjonal debatt som resultat om hvorvidt Heidegger var en overbevist nazist eller kynisk opportunist, samt om det i Heideggers filosofi kunne finnes holdepunkter for en eventuell nazistisk overbevisning. Farias dokumenterte blant annet hvordan den tyske filosofen Martin Heideggers tilslutning til nazismen, var blitt forsøkt tiet i hjel og bagatellisert av svorne Heidegger-tilhengere (s.135, Wolin, R. 1988).
Wolin understreker at alle, inkludert store tenkere, er i stand til å begå feil hva angår politisk dømmekraft. I Heideggers tilfelle synes det ikke å ha vært en ”feil” eller tilfeldighet. Heideggers tale ved rektorinnsettelsen kan leses og forstås som en ubetinget støtte til Den Nye Orden gjennom en strategisk kombinasjon av filosofisk ordbruk og nasjonalsosialistiske fraser, en diskursiv harmonisering med nazistisk retorikk og målsettinger.
Wolin viser til at viljen til kunnskap som bestemmende for universitetets essens, hos Heidegger ble omgjort til den historisk-åndelige misjon til det tyske folk. I praksis snakket Heidegger om politisk ensretting og at tyske studenter og universitetslærere til sammen utgjorde et kampfellesskap - ”kampfgemeinschaft” (s.139, ibid). Vitenskap og Tysklands skjebne ble fremstilt som uløselig forbundet og studentene måtte fullføre deres forpliktelse til det tyske folkefellesskapet – ”volksgemeinschaft”.
Heideggers bidrag til nazifisering av Freiburg-universitetet, framsto som forbilledlig for Hitler-regimet og eksempel til etterfølgelse for Det tredje rikets øvrige universiteter (s.140 ibid). Like etter at han tiltrådte som universitetsrektor, var Heidegger med på å endre universitetskonstitusjonen og regelverket slik at rektor nå ble utpekt av kulturministeren og ikke lenger demokratisk valgt av universitetssenatet. Den nye ordningen fremmet førerprinsippet også innenfor universitetsinstitusjonen (ibid).
I et brev angående ansettelsespolitikken til lokale myndigheter, skriver Heidegger at det er et krav om å oppfylle nasjonalsosialistiske utdanningsmål som et kriterium for ansettelse og la til en politisk evaluering av kandidatene er av grunnleggende betydning (ibid).
Gjennomgående var det at Heidegger aldri tok avstand fra nasjonalsosialismen. Han var også taus om tilintetgjørelsen og Holocaust. Det er fristende å bruke uttrykket at den som tier, samtykker.
Interessant var dessuten et langvarig vennskap Heidegger hadde med den beryktede Eugen Fischer som i 1927 ble direktør for det rasehygieniske institutt i Berlin. Fischer var en av hovedarkitektene bak utviklingen av den nasjonalsosialistiske raseteorien (s.150 ibid).
Fischer og hans rasehygieniske institutt la det teoretiske grunnlaget for den nazistiske utryddelsespolitikken, steriliseringsprogrammer, Nürnberglovene og tilintetgjørelsesleirene. Fischer var en ledende teoretiker innenfor eugenitikken og for en biologisk fundert politisk regulering av befolkningen.
Fischers påvirkning på Heidegger er ikke minst interessant med tanke på Heideggers vektlegging på rase (i kraft av stillingen som universitetslektor) framkommer i et spørreskjema om raseopprinnelse og familiebakgrunn som ble sendt til alle professorer.
På grunn av sine bånd til Fischer, må Heidegger ha skjønt og vært klar over de nazistiske forberedelsene til folkemord og andre kriminelle handlinger på et relativt tidlig tidspunkt. At vennskapsbåndene til Fischer var langvarige, framkommer av at Heidegger så sent som i 1960 sendte Fischer en kopi av sin bok ”Hebel, der Hausfreund” med en personlig inskripsjon med jule- og nyttårshilsen (s.151 ibid).
At Hellesnes unnlot å nevne Heideggers nazismetilknytning og medløperi, fikk meg til å tenke på en hendelse for noen få år tilbake som viser at den tyske filosofens nazistøtte kan være høyst problematisk for enkelte filosofer å forholde seg til. Taushet, ”glemsel” og omgåelse kan for dem være det mest bekvemme i møte med det ubehagelige.
I en forelesning jeg deltok på med tittelen ”Det tillukkede frirommet” (Universitetet i Tromsø, 10.februar 2010), ga filosofiprofessor Anders Lindseth den tyske filosofen Martin Heidegger en sentral plass til støtte for en sivilisasjonskritisk framstilling. Et stykke ut i forelesningen spurte jeg om å få komme med en kommentar. Da jeg innledningsvis nevnte Heideggers nazismetilknytning, reagerte Lindseth spontant med sinne, avbrøt og skjelte meg regelrett ut fordi jeg hadde våget å si at Heidegger var ”nazist”. Forsamlingen av anslagsvis et drøyt tredvetalls tilhørere, studenter og andre interesserte, virket nærmest lamslåtte over den professorale utblåsning.
Lindseths reaksjon kunne oppfattes som forsøk på å forhindre fokus på Heideggers nazismetilknytning. Riktignok innrømmet Lindseth at Heidegger ga sin tilslutning til nasjonalsosialismen i innsettelsestalen som universitetsrektor i Freiburg 27.mai 1933, men hevdet at det kun dreide seg om en setning og at resten av talen var å betrakte som ren filosofi. Lindseth hevdet også at Heidegger senere tok avstand fra nazismen, men en slik dokumentasjon foreligger ikke. Snarere finnes det dokumentasjon på et manglende oppgjør med nazismen.
Jeg kunne for lengst trekke oppgitt på skuldrene av det selsomme møtet med Lindseth, hadde det ikke vært for at han er medlem i Dannelsesutvalget for høyere utdanning som i mai 2007 ble nedsatt på initiativ fra Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og den daværende Høgskolen i Bodø (Universitetet i Nordland). Dannelsesutvalget ga sin innstilling høsten 2009 og hadde som mandat å sette fokus på akademisk dannelse, etisk og vitenskapelig standard og universiteters og høyskolers ansvar for samfunnsbygging og demokratisk dannelse.
Professorale forsøk på å sensurere, bagatellisere, omgå eller fortie Heideggers nazismetilknytning, er ikke akkurat i samsvar med Dannelsesutvalgets demokratiske idealer og filosofifagets forpliktelse på sannhet. Og når medløperi i Hitler-Tyskland blant datidens tyske akademikere blir gjort et poeng av i en artikkel som omhandler Arendt og Eichmann, er det merkelig og litt av en prestasjon og ikke å nevne Heidegger.