Debatt

Filmfest på vakleføtter

Filmene er bedre i Cannes enn på mange år, men festivalkjempen rystes av en filmbransje i endring. De største utfordrerne i år er en digital bokhandel, grensesprengende spillteknologi og terrortrusselen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

CANNES (Dagsavisen): «It’s The End Of The World As We Know It (And I Feel Fine)» sang R.E.M. for snart 30 år siden. Sangen burde hentes fram igjen som et soundtrack til en filmbransje som kjemper for overlevelse ikke bare på filmfestivalen i Cannes, men på global basis.

At en verden endrer seg slik vi kjenner den betyr ikke nødvendigvis at alt opphører. Tvert imot. Nå når den 69. filmfestivalen i Cannes går mot sin siste hektiske helg, står filmen som kunstnerisk uttrykk og underholdningsobjekt seg bedre enn noen gang. Regissørene som har kommet gjennom nåløyet i verdens viktigste festival har levert bedre filmer enn på mange år, og søndag vet vi hvor i verden Gullpalmen havner. Den er som statussymbol med på å sikre en framtid der filmens iboende magi og lokkende evne til å fortelle historier vil overleve. Men hvordan vi skal konsumere framtidens Gullpalme-vinnere og hvem som skal tjene penger på dem, er et åpent spørsmål.

Cannes-festivalen er ikke bare film i konkurranse, det er også verdens største handelsmarked for film. I kjelleren på filmpalasset, der det er mer svette enn glamour, har vi hørt to såkalte «buzzord» dette året. Det ene er Amazon, altså det som en gang i tiden «bare» var en nettbokhandel, men som nå er det mest ambisiøse selskapet for filmproduksjon på planeten, i hvert fall om man skal dømme etter tilstedeværelsen i Cannes. Amazon-logoen var en av de aller første som rullet over lerretet i år da Woody Allen åpnet festivalen med «Café Society». Sjarmoffensiven til Amazon i Cannes byr ikke bare på fem ettertraktede titler som de selger i markedet, men også en lovnad om at de som kjøper skal få muskelkraft til bruk i distribusjonsleddet uansett hvilket territorium det dreier seg om. Det er på den ene siden et konkurransefortrinn som har gjort bransjen generelt rådvill. Det gir også stor usikkerhet knyttet til land og territorier hvor piratkopiering av film er storindustri, om Amazon – i likhet med etablerte giganter som Netflix og HBO – slipper titlene sine digitalt for kjøp eller strømming samtidig over hele verden.

Amazon sier de har kommet for å bli størst, ikke bare som «filmstudio», men også som formidler av film. Få blir beroliget av den digitale kjempens øverste sjef for filmsatsingen, Jason Ropell, når han på et fullpakket foredrag i Cannes forsikrer at de ikke er ute etter å ødelegge «kinokulturens økosystem», men at de derimot tror på kinoen og «romantikken i kinoopplevelsen». Kultregissøren Jim Jarmusch, som er med i hovedkonkurransen med «Paterson», har likevel gardert seg gjennom å kreve et visst antall kinovisninger av filmen før den gjøres digitalt tilgjengelig av produsent Amazon.

Kanskje kjemper tradisjonalistene uansett forgjeves mot aggressive digitale filmstudioer og ditto strømmenettverk som utgjør en trussel mot filmindustrien slik vi kjenner den. Noen av oss har vært på bar i Cannes dette året, sett konserter, spilt poker og skutt noen monstre. Vi har gjort det i en virkelighetsskapt fantasi, med ulike varianter av briller, hjelmer og hodetelefoner. VR, eller Virtual Reality som det en gang het, er det andre store buzzet i Cannes, der «alle» de mest innovative selskapene har hatt stands og hvor enhver bransjepaviljong har hatt seminarer der VR-produsentene har lyst død over kinoen, den helaftens spillefilmen og Netflix. Og de har vist hvordan framtidens «kino» egentlig vil se ut, ikke bare den du kobler til boksen hjemme i stua, men hvor du kan gå og kjøpe billett og være med på en fellesopplevelse i 360 graders vektløs tilstand.

Ennå er filmene korte, men teknikken har tatt kvantesprang når det gjelder farger, lyd og bevegelser. Når VR på ett år er blitt like stort i Cannes som den jevne studiofilm, føler mange filmdistributører, kinosjefer og filmskapere at toget er i ferd med å gå, eller som en VR-direktør sa til undertegnede: «VR er tvert imot toget som ankommer stasjonen på nytt», med referanse til det filmens oppfinnere, brødrene Lumière, viste i sin aller første film.

Mens sola skinner på den berømte Croisetten, vet bransjebladet Screen å fortelle oss at Amazon og VR-framstøtene gjør at det er langt mørkere på markedet, hvor mange tusen kjøpere fra hele verden kjemper om de beinene som filmagenter, studioer og produksjonsselskaper kaster etter dem. Her er rulletekstene etter finanskrisen fortsatt hullete, og selv om Cannes er kø og kaos uansett hvor man snur seg, så er det litt mindre hektisk aktivitet dette året. Det er færre kjøpere, de store selskapene har latt mange ansatte bli igjen hjemme for å spare penger, og en nøling med å kjøpe titler mindre profilerte filmtitler kan bare beskrives som forsøk på skadebegrensning.

På toppen av dette har også verdens største filmfestival fått merke etterdønningene av de mer alvorlige hendelsene vertslandet har vært utsatt for de siste månedene. Det er påfallende mindre turister som flokker til Cannes i håp om å få glimt av berømte mennesker, for å oppleve det voldsomme trøkket i gatene og de mange festlighetene som kan være innen rekkevidde om de er griseheldige. I tidligere år har det for eksempel vært umulig å gå forbi festivalpalasset med den røde løperen og de mange hundre gardintrappene satt opp av skuelystne stjernekikkere når de store filmene har premiere «prime time» i de tidlige kveldstimene. I år har det ikke vært noe problem.

Terrorangrepene i Paris og den fortsatte trusselen mot franske mål gjør ikke bare at folk skyr store folkemengder, de lar i det hele tatt være å komme til Cannes. Men tilstedeværelsen av terrorpoliti med fingeren på avtrekkeren er derimot så påtrengende at det har gjort folk nervøse.

Alt dette gjør at Cannes som institusjon knaker i sammenføyningene. Og skulle festivalen tape terreng som tradisjonell utskytningsrampe for film og stjerner, og som en garantist for bransjemakt og selvtillit, vil det ramme filmskapernes evne til å finansiere sine prosjekter og dermed film og kino som bærende kulturkraft.

Mer fra: Debatt