Protest: Konflikten mellom Filippinene og Kina vekker sinne hos folket. Disse aktivistene vil ha Kina ut av filippinsk farvann.

Filippinene i farlig farvann

Kinas rå maktkamp i havet utenfor Filippinene skaper alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer for det fattige landet.

Da Ferdinand Magellan vasset i land på Filippinene i 1521, ble han møtt av hvite strender og vaiende kokospalmer. «Og menneskene var ikke mange,» skriver en beretter.

Da jeg besøkte Filippinene for første gang i 1984, ble jeg fortalt at landet hadde 52 millioner innbyggere. Nå har folketallet passert 100 millioner. Den mektige katolske kirken må gis mye av ansvaret for den skremmende utviklingen. «Vi aksepterer ikke så mye som én p-pille eller ett kondom!» sa Jaime Sin, den katolske kirkens primas, til meg da jeg møtte ham i erkebispegården i Manila. Gjennom det åpne vinduet hørte vi vakker barnesang fra gårdsplassen. En barneflokk som ventet på å slippe inn, slo i hjel tida med å synge i kor. «Hør,» sa kardinalen. «Disse barnestemmene er som sendt fra Himmelen.»

Den raske befolkningsveksten er bare ett av mange problemer som hjemsøker Filippinene. Selv om landet har hatt en betydelig økonomisk vekst de senere år – 5,8 prosent i fjor – er de daglige avisoverskriftene velkjente. De handler om voldshandlinger og drap, om muslimske separatisters blodige kamp, om slumbranner og korrupsjon og det økende gapet mellom fattig og rik. Rundt en fjerdedel av filippinerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. «Vi er i samme klasse som Haiti,» skriver avisen Philippine Daily Inquirer.

Landet står også overfor en alvorlig sikkerhetspolitisk utfordring. Kina gjør krav på havområder som strekker seg langt inn i Filippinenes økonomiske sone på 200 nautiske mil. Med rå makt har kinesiske fartøyer jaget filippinske fiskere vekk fra fiskebankene i Det vest-filippinske hav, som er en del av det enda større Kinahavet.

I dag faller dommen i tvisten som regjeringen i Manila har brakt inn for voldgiftsdomstolen i Haag. Om Kina mot formodning skulle få medhold, er saken klar. Da må Filippinene svelge nederlaget og akseptere domstolens avgjørelse. Et slikt utfall vil også kunne svekke kravene til kyststatene Vietnam, Malaysia, Indonesia og Brunei, som er i samme situasjon som Filippinene.

Går dommen i favør av Filippinene, vil mange juble både i og utenfor øyriket, og president Obama vil nikke tilfreds. Som leder av «den frie verden» er han opptatt av å holde Kina i sjakk. Men hvem skal effektuere dommen og tvinge Kina ut av de omstridte havområdene? Lederne i Beijing har for lengst gjort det klart at de ikke anerkjenner domstolens rett til å avsi en kjennelse. De hevder at saken er utenfor domstolens jurisdiksjon, og dommerne, som ennå ikke har ytret et ord, anklages for å være partiske. Kina kan derfor ikke forvente «en rettferdig dom».

Kina har i de senere år rustet opp i høyt tempo og utviklet en slagkraftig marine. Denne eneste makten som kan tvinge kineserne til retrett, er USA. Men amerikanerne er neppe villige til å gripe til våpen for å jage kineserne «hjem». Dermed kan USA bli tvunget til å akseptere status quo eller en løsning som gir Kina langt større spillerom enn opprinnelig tenkt.

I juni overtok Rodrigo Duterte som president på Filippinene. Duterte er kjent for å slenge med leppa, og i motsetning til sin forgjenger Benigno Aquino III er han ingen uforbeholden støttespiller for USA. Derfor ønsker han under enhver omstendighet en dialog med Kina. «Filippinene kan ikke ligge i evig krig med Kina, tross alt er vi naboer,» uttalte han forleden. Den nye utenriksministeren, Perfecto Yasay, sier at målet må være en felles utnyttelse av fiskeressursene i de omstridte havområdene.

Kina har grepet Dutertes utspill med begjær. Om bare Filippinene gir avkall på sine territoriale krav og anerkjenner Kinas eierskap til de omstridte områdene, skal filippinske fiskere igjen få lov til å fiske – i det minste litt. Filippinene loves også store kinesiske investeringer, blant annet til en jernbane som skal knytte Manila til flere andre byer. Det filippinske øyriket sliter med dårlig infrastruktur, og Kina lover å oppgradere både jernbaner, veier og havner. Det hører med til historien at en femtedel av filippinerne er av kinesisk opprinnelse. Mange av dem ivrer for et tettere samarbeid med det oppadstigende Kina.

Det er neppe dristig å spå at forholdet til Kina blir viktigste enkeltsak for president Duterte. Samtidig må han låne øre til USA, Filippinenes allierte. I en «utvidet forsvarsavtale» som partene undertegnet for to år siden, fikk USA grønt lys til å styrke sitt militære nærvær, blant annet ved flåtebasen i Subic Bay. Det Duterte frykter, er at Det hvite hus og Pentagon har en agenda i Asia som ikke nødvendigvis samsvarer med Filippinenes – hvilket kan føre til gnisninger i tida som kommer.

På den hjemlige arena har Duterte varslet et oppgjør med den katolske kirken, som han kaller «landets mest hyklerske institusjon». 80 prosent av filippinerne er katolikker. I pakt med kirkens ånd sier mange av dem nei til moderne prevensjon. «Dette kan ikke fortsette!» ropte han på et valgmøte i mai. «Fem, seks eller sju barn betyr krise. Tre barn er nok!» Utspillet fikk biskopene til å steile, men tallene er ikke til å ta feil av: Filippinene kan ikke fortsette i samme spor. Om ingenting gjøres, vil landet ha rundt 150 millioner innbyggere i 2050.

Filippinsk politikk blir ikke kjedelig i tida som kommer.