Vi lever i et samfunn hvor tillit er en av bærebjelkene. Tillit er en vanskelig øvelse, ingen tvil om det. Det hevdes at tillit kan sees på som en indikator på hvor godt et samfunn fungerer.
Hva er tillit?
Flere har forsøkt å definere begrepet og det finnes ikke en definisjon. Mange vil trolig si at det handler om den innstillingen en har til andre mennesker, men som også rommer et element av forventning – forventet atferd.
Sagt på en annen måte – tillit er en holdning som dannes før en aktør setter i verk en tillitsbasert handling.
Myndighetene var i starten hovedaktøren. 12. mars stengte de ned samfunnet. I ettertid kan de se ut som om det var en helt riktig handling – og det skapte tillit. Andre land som var senere ut med å stenge ned, fikk det langt vanskeligere med å få kontroll på spredningen.
Samfunnet må åpnes opp igjen. Myndighetene har hele tiden sagt at det må skje gradvis og kontrollert. Da kommer helt andre aktører på banen. Arbeidslivet skal i gang igjen. Dørene åpnes igjen, slik at vi kan få hjulene i gang.
Les også: FHI anbefaler at flere land blir røde
Også du og jeg ble gitt tillit – tillit til at vi ville fortsette å følge smitteverntiltakene selv om nedstengningen ikke lenger er like bastant. Nå oppfordrer myndighetene oss til fornuftig atferd.
Det er ikke lenger som før påske, at det kom lovforbud mot å dra på hytta i en annen kommune.
Har vi vist oss tilliten verdig?
Det som skjedde om bord på Hurtigrutens cruisebåt «Roald Amundsen» er et klart eksempel på en aktør som ikke levde opp til vilkårene får å starte motorene igjen – og heller ikke til den tilliten de ansvarlige ble vist.
De festglade lever ikke opp til forventningene. Det gjør heller ikke de som bare måtte over svenskegrensen for å kjøpe øl og vin og noe mer, før kryssing av grensene igjen førte til karantene. Dette til tross for at statsministeren ba befolkningen om ikke å reise til nabolandet før karantenebestemmelsene ble satt i verk.
Erna Solberg gjorde ikke dette for å være ekkel mot befolkningen. Hun gjorde det fordi viruset – som har vært her hele tiden - er i ferd med å få gode vilkår med hensyn til å spre seg igjen. Myndighetene ser at det er mange reisende som tar med seg viruset hjem til Norge.
Det var jo slik det hele begynte – og det er slik nå i fortsettelsen.
Men blir utenlandsturene for å handle billig og alle festene for å ha det gøy, i realiteten kostbare for oss alle? Det å gi blaffen kan gi senvirkninger vi slettes ikke blir glade for.
Les også: SSB: Største fallet i norsk økonomi som er målt noen gang
Konsekvensene av koronavirusets inntreden kommer til å prege samfunnet i årene som kommer. Hvordan gjenstår å se, men samfunnet står i en økonomisk situasjon ingen i dag kan se konsekvensene av.
Forholdet mellom arbeidsgivere, lønnstakere og myndigheter settes nå på prøve. Det kan komme til å gå helt galt hvis lønns- og trygdemottakere går tapende ut etter en felles dugnad. En dugnad som har krevd mye av oss og vist at frontfagene er noe langt mer enn de forbundene som nå skal komme til enighet.
Vi vet at blant andre helsearbeidere, sjåfører, barnehageansatte og søppeltømmere har stått ansikt til ansikt med herr og fru Korona.
Det må også komme til uttrykk i lønnsforhandlingene.
Nå er det opp til partene i arbeidslivet og myndighetene å vise seg tilliten verdig i de kommende forhandlingene. Pandemien er ikke noe arbeidsgivere skal kunne sko seg på. Heller ikke aksjonærer. Dette er ikke tiden for høye lederlønninger og særs gode pensjonsavtaler.
Les også: «I realiteten spises 11 milliarder fra hvert budsjett de kommende årene»
Tillit er noe skjørt som lett rives ned.
La oss håpe at vi kommer oss gjennom lønnsforhandlingene uten brukket rygg.
Svaret på antall konkurser, vet vi ikke per i dag. Hvordan arbeidsledigheten vil bli i årene framover, er umulig å spå – men en kan ikke se bort fra en betydelig arbeidsledighet. Unge mennesker kan få problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
Kan lønnskutt bli et nødvendig tiltak for å redde arbeidsplasser?
Dette er faktorer som vil kunne få innvirkning på både lønnsutvikling og pensjonsutbetalinger. Derfor kan fest og billig-handel bli en dyr affære. Selv om en ikke bryr seg så mye om smittespredning og gjør som en vil, er nok svært mange interessert i kjøpekraften årene som kommer.
Les også: Disse landene har fortsatt ikke koronasmitte
Hvordan du og jeg oppfører oss, virker inn på langt mer enn en hyggestund i parken med en øl eller en svipptur over grensen.
Vi må tenke lenger enn her og nå og egne behov.
Mister vi kontrollen på spredningen av viruset får det også konsekvenser for hvordan vi kan leve våre liv. Barn i sårbare livssituasjoner kan få det enda tøffere. Eldre kan bli mer isolerte og dermed ensomme. Læresteder kan bli stengte og føre til at en ikke klarer å gjennomføre studiene innenfor den tiden en hadde tenkt seg.
Flere påbud kan komme – påbud som gjør livskvaliteten ringere.
Og så må vi ikke glemme dem som faktisk blir smittet. Covid-19 kan være en brutal sykdom og ikke alle overlever. Andre slipper lettere unna.
Det vi vet mindre om, er senvirkningene. Per nå ser det ut til at det kan bli en god del mennesker som vil måtte leve med skader påført av corona-viruset.
Tillit er nøkkelordet.
Vi må ha tillit til både de politiske og faglige myndighetene. Vi må ha tillit til at innbyggerne i dette landet forsøker å begrense den farlige og uoversiktlige situasjonen vi er inne i.
Les også: 26 nye smittetilfeller – flesteparten knyttes til fadderuken
Norske myndigheter har satset mye på tillit til befolkningen – at vi gjør som vi blir bedt om. Polkøene, svenskehandelen og festingen viser at myndighetene kanskje må bli strengere. At det å oppfordre, ikke holder.
Er det det vi vil?
Tillit dannes på aktørnivå. Det er hva du og jeg gjør som betyr noe. Det å vise tillit bygger på bevisste beslutninger fra hver og en av oss. Sammen må vi ta ansvar for at viruset ikke får gode levevilkår eller får ødelegge det økonomiske fundamentet i for stor grad.
Fest og billig kan komme til å koste flesk.