Debatt

Feministers kritikk gjør mediene bedre

Menn har fremdeles fire ganger så stor sjanse til å komme i avisa som kvinner.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For noen år siden ble jeg intervjuet av NRK i forbindelse med en bokutgivelse. Radiojournalisten kom hjem til meg for å skape litt reportasjestemning, og jeg serverte henne suppe til lunsj. Mens jeg sto ved komfyren kom mikrofonen fram, og reporteren ville at jeg skulle si noe om hvordan det å bli mor har forandret meg som menneske.

Jeg husker at jeg nølte. Lite er mer irriterende enn å høre folk proklamere ting som: «Det å få barn har virkelig forandret meg», «nå forstår jeg endelig hva som er viktig i livet» og så videre. Så jeg vred svaret over mot noe mer generelt om foreldreskap i dagens samfunn, noe som neppe hørtes varmt nok ut for journalisten som nå lot blikket gli over kjøleskapsdøra. Der hang en av åtteåringens tegninger med påskriften «Jeg er glad i deg mamma». NRK-reporteren leste setningen i et «åh, så søtt»-tonefall, og plasserte igjen mikrofonen foran munnen min. Jeg bare nikket og smilte stivt, mens jeg rørte manisk i gryta foran meg. «Vil ikke, vil ikke, vil ikke!» sto i hodet mitt.

Det er ikke alltid lett å møte mediene på egne premisser. Mange har opplevd å våkne til avisoppslag der fragmenter av gårsdagens samtale er blitt til en fjollete eller ubehagelig overskrift. Kanskje er essensen i budskapet ditt klippet bort. Journalisten misforsto. Eller overdrev. Kanskje framstår artikkelen som pinlig privat.

Ifølge medieforskere er kvinner spesielt utsatt for dette siste – for mye av det intime og personlige. Kvinner får ofte spørsmål om moderskap eller barnløshet. De blir i større grad enn menn bedt om å snakke om kropp og utseende, og opplever oftere såkalt infantilisering. Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer, skrev nylig om dette fenomenet i Klassekampen. Hun brukte eksempler der mediene tar i bruk fornavn på kvinner i sammenhenger det er mer naturlig å bruke etternavn, og på at voksne kvinner kalles «jenter» eller «flinke piker».

I det siste har flere kritiske røster tatt til orde mot det de mener er kjønnsstereotype vinklinger i media. Vi så det etter at høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie i et portrettintervju med Dagens Næringsliv ble spurt om sine «maskuline egenskaper», og om hvorvidt hun skrev dikt og kjærlighetsbrev på fritida. Enkelte reagerte også på KKs påskeintervju med programleder Anne Rimmen, der hun ble spurt om hun er «litt guttete i hodet» (i ukebladsammenheng betyr det å være «guttete», «en av gutta» eller «guttejente» at du er tøffere, modigere og mer real enn andre jenter).

Selv har jeg blitt spurt av journalister om jeg barberer meg på leggene og om jeg lever i et åpent forhold. Jeg har også blitt bedt om å posere foran naboens sandkasse, fordi: «Det er jo fint med noen leker i bakgrunnen siden du er mor». Som sakprosaforfatter blir jeg likevel stort sett møtt med saklige spørsmål og henvendelser. For en del popstjerner, skuespillere og idrettskjendiser er saken en helt annen.

Hekkeløper Christina Vukicevic har fortalt at hun i en periode druknet i utenomsportslige medieforespørsler. Hun måtte takke nei til tilbud om å kle av seg i blader som Mann og Alfa, hun avslo å teste biler for Vi menn, spille i skrekkfilm og løpe for fotografer i ballkjole og høyhælte sko. For noen år siden ble hun plassert på forsida av Dagbladet med tittelen «Derfor sier hun nei til nakenbilder». Selv om en idrettsutøver gjør noe så naturlig som å ikke stille opp naken på trykk, må hun likevel se ansiktet sitt i avisa ved siden av ordet «nakenbilder» i versaler.

Da håndballspiller Camilla Herrem stilte opp i et intervju på sportssidene i samme avis, ble hun stilt spørsmål som: «Hvem er ditt livs store kjærlighet?», «Hva gjør en person sexy i dine øyne?» og «Hvem er Norges mest sexy person?». Det hele minnet til forveksling om intervjusidene vi hadde i Pusur-skoledagboka.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For noen måneder siden ga Elisabeth Eide og Kristin Skare Orgeret, begge professorer ved journalistutdanningen i Oslo, ut den svært interessante antologien «Etter beste kjønn». Boka tar for seg oppdaterte undersøkelser og tall om norske mediers forhold til kjønn, om alt fra minoritetskvinners plass i mediene til mannsidealet som presenteres i friluftsbloggen Harvest.

Noe går framover, mye står stille. Mest nedslående er det at prosentandelen kvinnelige kilder i norske medier fremdeles er slående lav. Dersom jorda gikk under i morgen og framtidas historikere skulle lese seg fram til et bilde av den norske befolkningen anno 2016, ville sannsynligheten vært stor for at de antok at vi besto av 80 prosent menn. For hvordan skulle man ellers ha konkludert med de mange funnene som peker i den retning:

• 7 av 10 kilder i mediene er menn.

• 8 av 10 biografier handler om menn.

• 2 av 3 nekrologer handler om menn.

• 3 av 4 filmer har mannlige hovedroller.

• Menn dominerer i leserbrevspalter, på debattsider og i Dagsnytt 18.

Og når mediene snakker med kvinner blir de gjerne spurt om hvordan det er å være kvinne. Ergo: Historikerne vil anta at vi tilhørte en minoritet.

«Du er ikke så lett å intervjue, du», sa NRK-journalisten etter at suppen var fortært og jeg hadde avvist premissene bak noen av spørsmålene hennes. Det stakk litt da hun sa det, for jeg husket jo selv hvor intenst jeg mislikte motvillige intervjuobjekter den gang jeg jobbet i avis. Nå hadde erfaringer av å sitte på motsatt side av bordet gjort meg likedan.

Men jeg vil likevel anbefale flere å være litt vanskelige. Bygg opp en refleksfunksjon som sier fra når noe blir for dumt. For du må faktisk ikke svare på et idiotisk spørsmål, bare fordi det kommer fra en journalist. Du behøver ikke smile på kommando eller posere med en baby på armen, om du ikke føler for det. Du må ikke legge hodet på skakke mens du holder armen rundt en trestamme, selv om fotografen ber deg om det. (Hadde bare noen fortalt meg det før …)

Egentlig bør journalister og redaktører være takknemlige overfor sure og erfarne intervjuobjekter som kritiserer vinkling og spørsmålsstilling. Og feminister som henger dere ut i sosiale medier. Se på det som en form for etterutdannelse! For sammen beveger vi oss sakte fremover.

Mer fra: Debatt