Innlegget er skrevet sammen med Are Saastad. Begge er tidligere ansatt ved Gaustad.
Det er i år 200 år siden mannen med hovedæren for at Norge har et psykiatrisk helsetilbud ble født. Norsk Psykiatrisk Forening feirer i disse dager giganten Herman Wedel Major. Men hva gjør dagens fagekspertise for å hindre at Majors livsverk ødelegges?
Det var ingen opplagt ting at Norge var blant de aller første landene i Europa som fikk et moderne psykiatrisk asyl. Norge var ett av Europas fattigste land. Da Gaustad asyl sto ferdig i 1855, var det ikke bare et fantastisk anlegg for behandling av mennesker med psykiske lidelser - det var også kronen på verket for en livsgjerning i kamp for samfunnets aller mest underprivilegerte. I dag er Gaustad sykehus i ferd med å utraderes som psykiatrisk behandlingsinstitusjon, i likhet med all institusjonsbasert behandling av mennesker med psykiske lidelser i Norge. Hvorfor bruker ikke Norsk Psykiatrisk Forening sin innflytelse til å hindre dette?
Herman Wedel Majors liv var kort og dramatisk. Som ung medisinstudent gjorde stadsfysikus Fredrik Holsts beretning om de sinnssykes kår i Christiania (1828) sterkt inntrykk på ham. Holt dokumenterte en behandling «verre enn for dyr» i de såkalte dårekistene - svært primitive innretninger der psykisk syke ofte ble plassert sammen med kriminelle, sosiale avvikere og alvorlig fysisk syke. Major ble selv forlovet med en alvorlig psykisk syk kvinne. Fordi familien hadde råd til det, ble hun sendt til behandling i Tyskland. Major bestemte seg for å kjempe for et tilsvarende tilbud i Norge, og han brukte to tiår på å studere, reise og overbevise Stortinget til først å vedta vår første lov om behandling av sinnssyke, og deretter til å sette av midler til Gaustad, et av de til da største byggeprosjektene i norsk historie. Major omkom under et skipsforlis før sykehuset stor ferdig. En annen humanist og lege, Ole Rømer Sandberg, ble Gaustads første direktør. Sandberg erklærte offentlig at formålet hans var å behandle sinnssyke som mennesker, og å få dem friske og tilbake til samfunnet. Sandberg ble for øvrig bridgepartner til en av sykehusets pasienter, Amalie Skram. Holts, Majors og Sandbergs innsats satte Norge på kartet som et av verdens mest siviliserte land, den gang.
Psykiatrien er blitt utsatt for mye kritikk i de drøye 150 årene etter Gaustads åpning. Det meste av kritikken har vært nødvendig. Det er verdt å merke seg at sykehusets egne bøker ved 125- og 140-årsjubileene så å si er blottet for selvkritikk når det gjelder bruken av lobotomi, elektrosjokk og håndteringen av Juklerød-saken. Majors og Sandbergs oppriktige idealisme, humanisme og evne til selvrefleksjon ble raskt utfordret av helt andre hensyn. Ofte har disse vært rent økonomiske, siden det i alle år har vært enklest å ta offentlige midler fra mennesker som ikke selv er i stand til å forsvare seg. Allerede Sandberg erfarte at kampen for overlevelse gjorde det vanskelig å videreføre Majors ideer, rett og slett av mangel på pleiere og behandlere, og fordi langt flere pasienter ble stappet inn i avdelingene enn de var bygget for. Det er i så måte symptomatisk for Sandbergs selvkritiske virke at han ved sin avgang som direktør i 1870 offentlig erklærte at han ikke hadde nådd målet han hadde satt seg om å få pasientene tilbake til samfunnet. Denne formen for ydmykhet har vi sett lite til i vår tid.
Det gjorde det ikke enklere å videreføre Majors livsverk at psykiatriens ansvarlige utviklet seg til en avsondret ekspertise, fjernt fra pasientene. Major og Sandbergs åpenhet og selvkritiske holdning ble gradvis erstattet av prestisjemessig forsvar av eget fag. Systemet lukket seg. Medisinering fikk en stadig større betydning ved det forrige århundreskiftet. Institusjonene - ikke bare Gaustad - vokste rekordraskt. Majors og Sandbergs ideer om samtaleterapi, fysisk fostring, arbeidsterapi og direkte kontakt med pasientene ble fortrengt. Innføringen av bestialske behandlingsmetoder som lobotomi lar seg ikke forsvare, men kan forklares med ledende psykiateres behov for å vise til raske framganger på et felt de selv hadde definert som naturvitenskap, i en form for konkurranse med den fysiske medisinens raske framganger. I dette tilfellet gikk fagidiotien og mangelen på humanisme på bekostning av flere tusen menneskers livskvalitet, og i mange tilfeller også livet. Gevinsten var at den tidligere uroen på det overfylte asylet ble borte.
Det fantes motkrefter. Det de målbar hadde ofte likhetstrekk med ideene til Major. I begynnelsen var psykiatriens fotfolk uten stemme. Som pasientene de var satt til å pleie, tilhørte pleierne en sterkt underprivilegert gruppe. Psykiatrien har alltid vært preget av en strengt hierarkisk kultur, med kraftige innebygde formelle og gruppemessige sanksjoner mot dem som våger å tenke annerledes. Med tida vokste det fram en fagforeningsbevissthet blant pleiere og teknisk personale som ga seg organisatoriske uttrykk, ikke minst på Gaustad sykehus, der Gaustad asylpersonales forening ble dannet så tidlig som i 1913. Enkelte blant personalet våget å tale pasientenes sak.
Det var likevel først fra 1970-tallet fagforeningen utviklet seg til et redskap for å slåss, ikke bare for pleiernes kår, men også mot nedleggelser, budsjettkutt og i noen tilfeller inhuman behandling av pasientene. Langt inn på 2000-tallet drev personalforeningen på Gaustad (da under navnet Gaustadklubben) et sterkt forsvar for selve psykiatritilbudet og dets innhold.
Personalforeningens kamp førte ofte til brede faglige allianser. Det er interessant at dette kun unntaksvis omfattet legenes organisasjoner. Når offensive allianser med legene oppsto, skjedde det i samarbeid med nytenkende psykiatere som Svein Haugsgjerd, Randi Rosenqvist og medlemmer av Majorforeningen, som var viktig for bevisstgjøringen av unge psykiatere på Gaustad. Myndighetenes markedsliberalisme slo inn over psykiatrien på 80-tallet. Det tragiske for pasientene var at dette skjedde parallelt med at flere ledende behandlere gikk inn for å bygge ned institusjonene, uten at det fantes alternativer. Denne politikken var og er et angrep på velferdsstatens grunnidé om å ta vare på dem som ikke selv er i stand til å klare seg på egen hånd. Nedskjæringene ble kamuflert med fyndord som «desentralisering» og «alminneliggjøring».
I dag demonteres Gaustad sykehus bit for bit, nesten uten oppmerksomhet. I mai ble en av landets beste alderspsykiatriske avdelinger flyttet og i praksis ødelagt. Nok en rehabiliteringsavdeling står nå for tur. Uten debatt - og de fleste tilfeller uten alternativer for pasientene - er Gaustad i ferd med å tømmes. Inn kommer kontorene. I all hovedsak er dette kontorer til leger og psykiatere, som sjelden ser en pasient.
Major bør bli hyllet for det han sto for. Landets innbyggere, pasienter og pårørende fortjener ikke å se at hans livsverk ødelegges i løpet av jubileumsåret.