Feil å straffe tiggere

Det er fattigdom og diskriminering som får folk til å tigge i Norge. Derfor vil et forbud straffe mennesker i nød.

Innlegget er skrevet sammen med Johannes Heggland, konstituert generalsekretær Kirkens Bymisjon.

Høyre og flere andre politiske partier foreslår forbud mot tigging. Meningen er å hindre kriminalitet og menneskehandel. Kirkens Bymisjons erfaring er at tigging er et resultat av fattigdom og diskriminering. Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Vi advarer mot en praksis som straffer mennesker i nød, fordi de forsøker å gjøre noe med sin situasjon.

Høyres vedtak har som sin hovedargumentasjon at et forbud mot tigging er nødvendig for å redusere kriminalitet og menneskehandel. Tigging er en lovlig aktivitet i Norge i dag, og det er altså ikke tiggingen i seg selv, men «det den fører med seg» som søkes fjernet med et forbud.

Noen mennesker som tigger har også har begått kriminalitet. Det finnes eksempler på forbindelse mellom tigging og menneskehandel. Likevel vil vi protestere mot alle som tegner et ensidig bilde av tigging som fordekt menneskehandel eller annen kriminalitet. Vår klare oppfatning er at de sterkeste drivkreftene bak det vi møter som tigging og trekkspill i Oslos gater, er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i hjemlandet.

Det er dette folk forteller oss hver dag på kafeen Møtestedet i Oslo sentrum. Dette er en fattigdom og diskriminering som vi også har fått bekreftet på flere reiser til Romania. Vi har sett det med egne øyne, og fått det formidlet i møter med en rekke ulike organisasjoner og miljøer. Det samme har Frelsesarmeen dokumentert, samt flere reportasjer i norske medier som har fulgt mennesker hjem og sett hva pengene brukes til. Forskere kommer til samme konklusjon.

Den viktige diskusjonen er ikke om kriminalitet forekommer. Kriminalitet finnes overfor mennesker som tigger, eller kan begås av mennesker som også tigger. Spørsmålet er om slik kriminalitet har et omfang som rettferdiggjør et forbud mot selve tiggingen. Vi mener at de som ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag.

Dette delvis fordi vårt hovedbilde av drivkreftene i tigging er et annet, dels fordi forbuds-forkjemperne bygger på dårlig dokumenterte påstander. Det er ikke en logisk sammenheng mellom det å forby tigging på den ene siden, og det å oppnå redusert kriminalitet på andre arenaer.

Organisering kan tolkes som kriminell mafiavirksomhet eller som samarbeid. Fattige mennesker har alltid vært sårbare for utnytting. Det gjelder også for dem som reiser ut for å skaffe inntekter. Men dersom familier eller naboer reiser og bor sammen, fordeler sentrum mellom seg og samler inn pengene med jevne mellomrom, kan det jo tenkes at dette også er et uttrykk for bra samarbeid. Og en nødvendig organisering for økt trygghet og felles inntektssikring, en slags dugnad.

Hver gang noen sier at «alle ser jo at tiggingen er organisert», er det behov for å svare at dette ikke trenger å være negativt. Og i alle fall ikke kriminelt.

Vi hører ofte at tigging bør forbys fordi det er uverdig, og at tigging ikke er en reell hjelp til et bedre liv. Nei, tigging er ikke et positivt eller ønsket fenomen, og det fører ikke til at fattigdomsproblemene forsvinner. Men vi skal være forsiktige med å forby andre menneskers aktiviteter «for deres eget beste». Særlig når denne aktiviteten faktisk går ut på å be om hjelp i en vanskelig situasjon.

Et forbud vil kunne føre til en ytterligere utstøting av marginaliserte mennesker, en kriminalisering av nødens symptomer i et krisepreget og dypt urettferdig Europa. Slikt skaper større avstand, ikke mer fellesskap og likhet.

Tigging kan dessuten føre til at økonomien her og nå blir bedret. Mat på bordet, ved til å fyre med, penger til helsetjenester. Dette er konkrete, dagligdagse behov som tigging kan løse på kort sikt.

Vi har allerede lover mot kriminalitet. Enten det dreier seg om vinningskriminalitet, trusler og vold, menneskehandel eller annen utnytting. Politiet har tilstrekkelig hjemmel for å reagere på dette. Et nytt forbud mot tigging er overflødig i det viktige arbeidet politiet gjør i bekjempelse av menneskehandel og annen kriminalitet.

Et sentralt tema i debatten burde være romfolkets livsvilkår i Europa. Det er ingen tvil om at det er tigging begått av tilreisende, oftest rom fra Romania som er den egentlige drivkraften i forbudsargumentasjonen. Mange rom har ekstremt utfordrende livsvilkår i Europa i dag. Rom er overrepresentert på EU-statistikker over fattigdom og arbeidsløshet, og opplever mange steder økende diskriminering. Nasjonalistiske partier med kraftig antirom-retorikk får økt oppslutning.

I Norge har vi ingen god historie å vise til når det gjelder hvordan minoriteten rom har blitt behandlet. Når vi nevner dette i debatten om forbud mot tigging, er det fordi vi vil være særlig på vakt mot tiltak som i sin konsekvens rammer enkelte folkegrupper. Særlig minoriteter som fra før av har rikelig med erfaringer for hva det betyr å være utestengt.

Det gjør vondt å måtte forholde seg til gammeldags fattigdom på nært hold hver gang en går gjennom byen. Heldigvis er det ubehagelig. Når Europas kontraster kommer til syne i min hverdag, vist fram på gata i et tomt pappkrus, bør ikke jeg forbli uberørt. Problemet er ikke at det er ubehagelig å møte fattigdommen. Problemet er dersom det ikke er ubehagelig. Europa har sterkere kontraster enn vi liker å tenke på. Dette er et formidabelt problem for dem som lever i nød og fattigdom.

For oss som kjenner ubehaget ved å se, er det et mindre problem. Vi håper dette ubehaget kan brukes til engasjement for inkludering, utjevning og bedre rettigheter. Dessverre tror vi at et forbud mot tigging vil virke i motsatt retning. Politikere og myndigheter bør konsentrere seg om å stoppe kriminelle handlinger med gjeldende lovverk, ikke lage nye lover som hindrer kreativ inntektsaktivitet blant mennesker i nød.