I forslaget til statsbudsjett la regjeringen frem forslag om å kutte en rekke ytelser til allerede utsatte grupper som av en eller annen grunn har falt utenfor arbeidslivet, blant annet vil de nekte trygdeytelser til flyktninger med lav botid, og kutte pensjonen til flyktninger som ikke har hatt 40 års opptjening.
For meg som har lang erfaring med flyktninger er dette nedstemmende lesning. Etter 12 år som saksbehandler i Utlendingsnemnda (UNE), er jeg godt kjent med hvem som blir innvilget flyktningstatus.
Mange har fysiske eller psykiske skader som følge av det som har sendt dem på flukt. Antallet flyktninger på uføretrygd i 2018 var ikke mer enn i overkant av 10 000 mennesker, 8,6 prosent av flyktningene mot at 11,3 prosent av alle bosatt i Norge.
Regjeringen har uttalt at kuttene i trygde- og pensjonsrettigheter for flyktninger ikke vil ha noen virkning på budsjettet nå, men antar at det kan komme en innsparing på 3,4 milliarder om 40 år i 2060.
Forslaget fremstår mest som symbolpolitikk skreddersydd for Frps Facebook-kjerne, men vil knuse økonomien for noen av de svakeste i samfunnet.
I Statistisk Sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelse i 2019 kom det fram at fattige innvandrere er dårligere stilt enn andre fattige, og at barn i innvandrerfamilier er i flertall blant barn som lever i fattigdom, 55,6 prosent, til tross for at innvandrerbarn bare utgjør 16 prosent av alle barn.
Sittende regjering, og særlig Frp, har vist seg å være ganske glad i statistikk fra SSB om innvandrere, så jeg vil også trekke inn noen tall.
Jeg har riktignok ikke bestilt dem, men funnet SSBs statistikk og forskning, og brukt noen timer på deres statistikkbank.
Solberg-regjeringens forslag er ikke nybrottsarbeid. Danske Venstre med sine regjeringspartnere foreslo i 2015 tilsvarende endringer, og kalte det som her til lands en «harmonisering».
Regjeringen burde tatt seg tid til å se på reaksjonene rundt det danske forslaget og at UNHCR mente et slikt forslag ikke var i tråd med Flyktningkonvensjonen, artikkel 23, der det står at flyktninger skal gis tilsvarende behandling med tanke på sosialeytelser som borgere.
UNHCR kritiserte særlig at danskene ikke hadde vurdert lovligheten av endringene opp mot Flyktningkonvensjonen, og at det ble kalt en «harmonisering» når situasjonen for flyktninger skiller seg markant fra majoritetsbefolkningen ved at de i hui og hast har måtte forlate alt de eide og hadde i hjemlandet, og mistet tidligere opptjente sosial- og pensjonsrettigheter.
En ting er likevel hvorvidt noe er lovlig, konvensjoner og lover kan jo endres, noe annet er om forslaget er en god løsning og adresserer et samfunnsproblem, eller om det heller skaper samfunnsproblemer.
Et samfunnsproblem, om man kan kalle det det, løser forslaget umiddelbart, innvandringsmotstand på grunnlag av narrativen om at flyktninger får «sydd puter under armene» og vil utarme velferdsstaten kan begraves om dette går gjennom.
Noe annet samfunnsproblem kan jeg vanskelig se vil løses gjennom å ta pengene fra 10.000 uføre, og noen pensjonister. Det har ikke kommet så få flyktninger til Norge som nå siden 90-tallet, så noen preventiv effekt har det ikke.
Regjeringen sier selv at det ikke vil gi noen innsparing nå, men kanskje 3,4 milliarder kroner om 40 år, med kroneverdien som vil være i 2060. I nåverdi tilsvarer 3,4 milliarder knappe 800 millioner 1979-kroner, siden kroneverdien har falt med tre fjerdedeler på de 40 år som har gått siden jeg ble født.
Spørsmålet blir om, og i så fall hva, vi som samfunn vil tape på å gjøre et så drastisk kutt i støtten til flyktninger som på grunn av helse ikke er i stand til å ha inntektsbringende arbeid? Både SSBs tall over og Barne, ungdoms- og familiedirektoratets (BUFdir) tall er klare på at barnefattigdommen i Norge er økende.
Konsekvensene for det enkelte barnet er alvorlige i seg selv, med utenforskap, mistrivsel på skolen, svakere akademiske resultater, dårligere fysisk og psykisk helse, og en usikker framtid. Man vet at barn fra lavinntektsfamilier statistisk har større sannsynlighet for å selv ende opp med lav inntekt som voksen, ifølge forskning fra SSB.
BUFdir mener fire faktorer er viktige for om barn vokser opp i fattigdom; at familie er uten yrkestilknytning, at hovedinntektstaker har lav utdanning, har enslig forsørger og er av innvandrerbakgrunn.
Barn av uføre flyktninger har som regel to av faktorene, men vil ofte treffe alle. SSBs tall viser at innvandrere, og etterkommere av innvandrere med bakgrunn fra kontinenter de fleste flyktninger kommer fra, Afrika og Asia, har lavere lønn enn andre med samme utdannelse, har større sjanse for å bli arbeidsledig, og heller ikke få jobb igjen.
Så et kutt i rettighetene til familier i denne gruppen som er blant de mest utsatte, vil helt slå bena under regjeringens strategi mot barnefattigdom.
Siden fattigdom, i likhet med rikdom, er arvelig, skaper Regjeringen Solberg med finansminister Siv Jensen i spissen gjennom sine stadige kutt i trygdeytelser til svake grupper, en varig klasse av fattige i Norge, hvor litt over halvparten nok vil være etterkommere av innvandrere, de er jo mer enn 55 prosent av barna som vokser opp i fattigdom og har en arv og ta med seg fra fattigdomsforkjemperne i dagens regjering.
