Fattigdommen må fram i lyset

Utgangspunktet skal være barnets beste. Undersøkelser av omsorgen må omfatte familiens materielle og økonomiske livsbetingelser.

Barne- og likestillingsdepartementet har bevilget betydelige midler til å styrke barnevernets viktige arbeid de siste tiårene. Disse midlene har gått til ulike formål, men dessverre er det liten politisk vilje til å se sammenhengen mellom familienes materielle levekår og barnas situasjon. Barnevernet må se sammenhengen mellom foreldrenes omsorg og livsbetingelsene deres. Økonomisk støtte kan langt fra løse alle problemene barna og familiene i barnevernet står overfor, men materielle forhold kan heller ikke overses. Den omsorgen foreldre gir, må forstås også ut fra deres levekår og sosiale situasjon, og ikke bare som en individuell egenskap eller mangel. Denne kronikken retter ikke søkelyset først og fremst mot de ansatte i barnevernet, men mot det politiske ansvaret for å gi retningslinjer og verktøy som kan gjøre det mulig for barnevernsarbeidere å avhjelpe fattigdommen hos barn og familier som trenger det.

De økonomiske rammene for mange familier i barnevernet er nedslående og påvirker sterkt deres hverdagsliv og barnas situasjon. Mange foreldre har ikke arbeid. Andre har en dårlig betalt jobb og kan bli trukket i lønn for hver time de deltar på møter med barnevernet og andre tjenester. Mange strever daglig for å få endene til å møtes og har sjelden råd til å gå i svømmehallen, på kino eller dra på ferie. Slike aktiviteter gjør noen av barna med støttekontakten, i besøkshjemmet eller med fosterforeldre. Foreldre kan få avslag på søknader om økonomisk støtte til sosiale aktiviteter med barna fordi betalte hjelpere gjør det. Familiens varige knapphet på penger tærer på.

Fattigdommen i mange barnevernfamilier har vært grundig dokumentert over flere tiår. Fra årtusenskiftet har forskning blant barn og familier med lav inntekt generelt – ikke bare i barnevernet – vist belastningene ved å være fattig. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets kunnskapsoppsummering (2016) viser at fattigdom over lengre tid er en stor påkjenning for barn og foreldre. Mange fattige foreldre gjør likevel sitt beste for å prioritere barna sine innenfor de økonomiske rammene de har. Barn på sin side kan gjøre en iherdig innsats for å unngå å bli ekskluderte. Både foreldre og barn strever for å leve så vanlige liv som mulig. Strevet koster, og det er behov for offentlige tiltak.

Det er alvorlig at kunnskapen om hvor belastende det er å være fattig og kunnskapen om den omfattende fattigdommen i barnevernets familier, ikke koples sammen. Barnevernets tiltak er i liten grad rettet mot å avhjelpe fattigdommen. Nav skal ivareta behovet for økonomisk sosialhjelp, mens barnevernet kan gi begrenset økonomisk støtte til enkelttiltak, som sykler eller fritidsaktiviteter. Av 38.722 barn som mottok hjelpetiltak i 2013, fikk 7265 barn økonomisk hjelp. Dette er en nedgang fra 23 prosent i 2007 til 20 prosent i 2013. I denne perioden har barnefattigdommen i Norge økt fra 67.000 barn (2004–2007) til 98.000 barn (2013–2015). Eksempler på ulike hjelpetiltak, også økonomisk hjelp, var tidligere nevnt i barnevernloven, men er nå strøket.

Det kreves både virkemidler og kompetanse for å avhjelpe fattigdom. Det er derfor skuffende at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets utredninger om kompetansebehovet i barneverntjenesten (2017, 2018) vier fattigdom så lite oppmerksomhet. Behovet for kunnskap om fattigdom og ulike tiltak nevnes kort, men omtalen av økonomisk og materiell hjelp er mer omfattende når barn flyttes i fosterhjem. Her nevnes økonomisk kompensasjon, ekstra tiltak, ekstern veiledning, fritidsaktiviteter og ekstra innkjøp. Dette er helt nødvendig for fosterforeldre og de barna de skal ta hånd om. Men mange biologiske foreldre kan også trenge slik støtte for å ta vare på barna sine.

Besteforeldregeriljaen: Vi trenger et nytt barnevern

Et nødvendig fokus på økonomisk hjelp kan også vanskeliggjøres av politiske føringer om å dreie bruken av hjelpetiltak fra kompenserende til endrende tiltak. Kompenserende tiltak forstås som økonomisk og praktisk hjelp eller avlastning. Slike tiltak kan fortsatt benyttes, men endrende tiltak skal prioriteres. De tar sikte på å øke foreldreferdigheter og bedre samspill. Det kan være uheldig å sette slike tiltak opp mot hverandre. Hva når foreldrene er syke eller utslitt? Mange familier har et nærmest desperat behov for nettopp økonomisk støtte, praktisk hjelp og avlastning. En bedre praktisk og økonomisk situasjon kan være en nødvendig forutsetning for endring.

Det er et politisk ansvar å avklare hvordan fattigdommen hos mange av barnevernets familier kan avhjelpes. Særlig må forholdet mellom Nav og barneverntjenesten avklares for ikke å bli en dragkamp mellom det enkelte Nav- og barnevernskontor med familiene som kasteballer. Politikerne må gi tydelige retningslinjer og virkemidler og sørge for at de håndheves i praksis. Barns omsorgssituasjon kan ikke vurderes uten at de materielle og økonomiske livsbetingelsene tas i betraktning. Fattigdommen må fram i lyset, og levekår og omsorg må ses i sammenheng.

Marianne Rugkåsa: Hvor kommer mistilliten til barnevernet fra?

Det er behov for et stort løft for å avhjelpe fattigdommen i barnevernfamiliene – ikke i stedet for vurderinger av hva som er til barnets beste, men nettopp som en del av hva som skal til for å bedre barns omsorgssituasjon og dermed tjene barns interesser. Fattigdommen er allerede veldokumentert. Det må gjøres noe med den.