Fastlegen «non grata»

Som fastlege kan man noen ganger kjenne seg som «husmoren» som tas for gitt.

Nylig var jeg invitert til Regjeringens Toppmøte om kvinnehelse, noe jeg var veldig stolt og glad for å bli invitert til. Vi var ca 45 personer, og jeg var (ikke overraskende) den eneste fastlegen som var til stede.

Møtet var arrangert i anledning regjeringens «6 løfter om en bedre kvinnehelse», med fokus på forskning, bedre reproduktiv helse, bedre kreftbehandling, nye pakkeforløp for bedre kvinnehelse, pårørendestrategi og internasjonal kvinnehelse.

Denne listen burde gi gjenklang hos de fleste av oss fastleger, når det gjelder temaer der vi er dypt inne og jobber og bidrar på mange plan.

Jeg var også godt forberedt på å snakke «vår» sak, og å gi bidrag inn for å fortelle hvordan vi jobber med både alle de pårørende vi møter, de kreftrammede, de gravide, dem som er usikre i forhold til et uønsket svangerskap, eller andre temaer som angår minst 50 prosent av alle pasientene vi møter daglig, ukentlig og årlig.

Både da jeg satt og leste den fine skinnende brosjyren som var laget for anledningen, og etter hvert som møtet munnet ut, ble jeg sittende mer og mer klar over at vi, fastlegene ikke er med i dialogen, eller i de store vyene som politikerne bretter ut. «Fastlege» ble ikke nevnt EN eneste gang!

Verken av statsministeren, de andre mininstrene som var der, eller øvrige foredragsholdere. Og det tror jeg ikke er tilfeldig. Det ble snakket om frivillige organisasjoner, tverrfaglige team, primærhelse-team, pakkeforløp, pasientens helsevesen, lavterskel- og andre fine og forlokkende ord, som mange av oss lar oss forføre av.

Fastlegene ble altså ikke tilgodesett med et eneste glimt av oppmerksomhet eller anerkjennelse for hva vi allerede gjør, eller har gjort for disse gruppene i alle år.

Det er jo til oss de kommer først og aller mest, den slitne pårørende som bekymrer seg for et sykt barn eller en dement mor. Det er vi som oppdager kulen i brystet hos kvinnen, og sender henne videre til behandling, og vi har god erfaring i å møte kvinnen som har blitt gravid, men som er usikker på om hun ønsker eller klarer å bli mor nå.

Men det som har gått opp for meg mer og mer, etter å ha sittet på flere slike konferanser den siste tiden, er at vi fastleger faktisk ikke er med i de store planene.

Dette uavhengig av om det gjelder kvinnehelse eller innen andre fagområder.

Dette inntrykket ble ikke mindre da Erna på et nylig sykepleie-jubileumsmøte uttrykte at sykepleieren er den aller viktigste helseaktøren i et menneskes livsløp. Med respekt å melde; hva mener hun med det?

Jeg hører kanskje både pessimistisk og fatalistisk ut nå. Men det gikk litt opp for meg, at mens vi snakker om kontinuitet, og kler oss med buttons med «alle trenger fastlegen», så er det en del personer med mye makt, som ikke mener det samme.

Mens de spytter ut midler mange andre steder, avspises vi, med smårusk, altså «nødhjelp» til fastlegeordningen. Med en reell vilje hadde nok pengene vært der.

Jeg tror de forregner seg kraftig, og at de ikke skjønner hva de ødelegger, før de sitter der og ser på en fantastisk ordning som de har latt forvitre.

Folk svarer i store undersøkelser at de er godt fornøyde med fastlegeordningen, og faktum er at vi «server» en veldig stor andel av helsevesenet til en billig penge.

Med den politikken som føres nå, skapes det et stadig større klassesamfunn, med den økte privatiseringen, blant annet helseforsikringer, der vi på den andre siden er en svært viktig aktør for likhet og rettferdighet innen helsetjenestene.

Men dette er det mange som ikke skjønner, og som kanskje ikke reflekterer nok over, når de sitter og venter på å bli ropt opp av fastlegen sin.

Eller som heller velger å gå til Dr. Dropin, Aleris eller andre som til en dyr penge varter opp med «lavterskeltilbud» og lett tilgang når det passer, for folk som ikke lenger har tid til å se om ting går over av seg selv.

Som fastlege kan man noen ganger kjenne seg som «husmoren», som gjør veldig mye usynlig arbeid, men som både tas for gitt og ikke verdsettes for innsatsen.

Man kan også føle seg litt som kirken i dagens samfunn; en institusjon som mange lett snakker ned, men som er god å ha når det kommer tunge dager.

Jeg har IKKE resignert. Jeg elsker jobben min, og det er et privilegium å ha en slik jobb med så mange menneskemøter daglig.

Men det er kanskje vanskelig å skjønne hva det er vi gjør for folk innenfor veggene på kontoret, og vi har vært altfor dårlige til å både snakke oss selv opp og frem, og å stå på sammen. Og vi har sittet på hvert vårt kontor, og jobbet jevnt og trutt og samvittighetsfullt, kanskje også uten å melde oss på de mange viktige arenaer og debatter som også har angått oss.

Mange andre yrkesgrupper har vært mye flinkere til å snakke seg og hverandre opp og frem, og skjønne det tidsbildet vi og samfunnet er i. Det lider vi for nå.

Når det i tillegg ikke er frykt for å skape et forskjellssamfunn, heller ikke i helsevesenet, så har vi harde tider med våre viktigste argumenter.

Ryker fastlegeordningen, så ryker fundamentet for det velferdssamfunnet vi alle tar for gitt. Er det virkelig det vi ønsker?