Rettssaken mot en av vår tids største massemordere er igang. Vi er mange som føler at hans mordertokt var et angrep på verdier som vi ønsker å beskytte. Men midt oppe i det hele trer en merkelig gjeng frem, som ønsker å fremstille seg som de virkelige ofrene. Nemlig hans venner og meningsfeller. Jeg har her tatt for meg en av deres tekster som sirkulerer på nettet. En tekst hvor de forsøker å fremstille seg selv som ofre, mens de omtaler de etterlatte i latterliggjørende og respektløst ordelag. I samme tekst fremtrer også deres forakt mot rettsstat og demokrati, to verdier de sier seg å støtte.
De siste dagene har vært meget ubehaglige for så mange. Jeg kjenner ikke personlig noen som var ute på Utøya under massakeren, men jeg kjente flere som hadde barn og bekjente der. Jeg har selv barn, og det går et iskaldt gufs langs ryggen min, når jeg forsøker å sette meg inn i den grusomme følelsen som mine venner og bekjente opplevde på det tidspunktet. Dette er en tanke jeg ikke klarer å holde på selv om jeg forsøker. Det er for vondt og for urealistisk – slikt skjer ikke. Likevel skjedde det. Ei venninne av meg fortalte at hun gråt og kastet opp fordi hun kjente flere personer der ute. For en person som meg, som tilhører den såkalte «kulturmarxistiske venstresiden» var de sosiale mediene preget med spørsmål, frykt, sorg og selvfølgelig sinne. Men mine så kalte «kulturmarxistiske» venner var også besinnede opp i alt dette, også i dagene som kom. Ingen av dem ropte etter blod og dødsstraff for overgriperen. Angrepet var et angrep på bedre verdier og et mer rettferdig samfunn. Med bedre verdier og rettferdighet skulle slik ondskap fordrives. Denne ondskapen skal rives opp med røttene, og mennesker med ideologisk tilhørighet til morderen skal ikke stå uimotsagt.
Vi har kunnet lese om hvordan den iskalde massemorderen fra Frogner hadde trent seg selv til å kunne gjennomføre de grusomme handlingene. Følelsesløst har han nå i retten meddelt at planen var å halshugge Gro Harlem Brundtland, som han kaller landsmorderen, og at tanken var å myrde alle som en på Utøya. Videre har han fortalt om andre bestialske planer, som han av ulike grunner ikke kunne gjennomføre. Bomben utenfor regjeringskvartalet, og barnemordene på Utøya føles som et angrep på de fleste av oss. Men ikke alle. Det finnes en gruppe mennesker i Norge som føler at rettssaken er et angrep på dem, og de går nå i forsvarsposisjon. Og det gjør de rett i, for rettssaken skal oppleves som et angrep på dem og deres hatefulle ideologi, selv om det ikke er dem den handler om. Igår kunne vi lese hvordan Ronny Alte besluttet seg for å forlate ledervervet i NDL, etter at han fikk forbud fra styret mot å ta avstand fra Breivik og hans meninger under sitt vitnemål i den samme rettssaken. På under et år har to personer forlatt sine lederverv i NDL.
På internett sirkulerer det et essay med navnet «Sikus Breivik – dag 1.». Essayet er skrevet av en person med signaturen Morten Andersen, som har tilknytning til det høyreekstreme miljøet i Norge. Jeg kom over teksten av en ren tilfeldighet, og hadde først ikke tenkt å bry meg videre med den. Men etter nærmere ettertanke gjorde jeg det altså likevel. I innlegget ser jeg hvordan det sedvanlige høyreekstreme hylekoret kommer med sin oppmuntrende hyllest til forfatteren, blottet for enhver kritisk distanse. Det er de samme menneskene som med største solidaritet klikker «liker» på hverandres harselerende bilder av profeten Muhammed, nazistlignende karikaturer av muslimer og rasistiske muslimvitser. I denne teksten ønsker jeg å se litt nærmere på hva Andersen og hans meningsfeller sier.
Morten Andersens innlegg starter med:
«Ja, nå er sirkuset i gang. Hovedattraksjonen sitter på pidestallen midt i manesjen og soler seg selvtilfreds i rampelyset mens klovene danser rundt så sagflisen står til værs med pressekorpsets trommevirvler. På tribunen sitter kannestøperne, skrikhalsene og meningsatletene. Fra lurvete avkroker i sosiale medier til riksavisenes kommentarspalter lyder bare et eneste avlangt vræl: «Gi oss mer!»»
Umiddelbart slår det meg at dette essayet har noen litterære kvaliteter, men mer de kvalitetene som er å gjenfinne hos poeten enn journalisten eller akademikeren. Denne skrivemåten er ikke så uvanlig blant fascister. Det er nemlig denne språkdrakten de som regel ikler sitt hatefulle budskap. Det er et språk som tar sikte til å dekke over en bristfeldig logisk argumentasjon med svulstige ord. Teknikken er meget gammel, og er å gjenfinne så langt tilbake i tid som antikken. I filosofihistorien omtales dette som Sokrates kritikk av sofistene. Med svulstige ord og språkkunster forsøkte sofistene å få sine tilhørere over på sin side, uten hensyn til hva det sanne skulle være. Dette er en kjent historie for enhver som har tatt examen philosophicum, obligatorisk innledende kurs på universitetet. Dette faget vil disse menneskene trolig omtale som «kulturmarxistisk», da det tar sikte på å lære studenter i alle aldre alminnelig kritisk sans. Bak de poetiske ordene fra Andersen skjuler det seg forakt mot demokratiet og retten, som han omtaler som klovner, skrikhalser og meningsatleter. Her i skjuler det seg samtidig en forakt mot ofrene og deres pårørende, for hvilke denne rettssaken går. I et essay som heter «Antisemitism and the fascist propaganda» viser Theodor Adorno hvordan denne slags språkføring, som Andersen benytter seg av, er typisk for den fascistiske ideologi. Adorno skriver; «Not only is the oratorical technique of the fascist demagougues of a shrewdley illogical, pseudo-emotional nature; more than that, positive political programs, postulates, nay any concrete political ideas play but a minor role compared with the psychological stimuli applied to the audience.».
Andersen fortsetter:
«Den mest høylytte skrålingen går ut på at det var det islamkritiske miljøet som oppfostret Breivik og gjorde ham til det morderiske monsteret som hele verden kjenner. I realiteten var Breivik aldri deltager i noe slags miljø – ja, utover en pompøs tempelridderorden som eksisterte utelukkende inne i hans eget hode.»
Dette stemmer overhode ikke overens med de faktiske hendelsene i retten. Breivik har tydelig vært opprørt over at han i større grad har blitt konfrontert med sine dataspillsaktiviteter, og sitt avhopp fra videregående skole, enn det han omtaler som «radikaliseringsprosessen». Riktignok fikk han en halvtimes taletid, som han doblet med sin 13 sider lange «appell», men her var det han og ikke retten som kunne fortelle om sin «oppfostring». Fra et rettstatlig perspektiv er det også nødvendig at han får gjøre dette, klovnerier eller ikke. Også denne type strategi fra Andersen omtaler Adorno som typisk fascistisk. Andersen presenterer seg selv, og sine meningsfeller i «det islamkritiske miljøet», som uskyldige ofre i rettssaken. Adorno skriver; «It is personalized propaganda, essentially non-objective. The agitators spend a large part of their time in speaking either about themselves or their audiences.». Hva gjelder den «pompøse tempelridderordenen» så er det godt mulig at dens eksistens var et fantasifoster. Hva gjelder selve historieforståelsen så er den like mye fantasifoster som det øvrige «antiislamistiske» miljøet, for historie er ikke deres sterkeste side – da hadde de fleste aldri lekt med de termerne de gjør.
Andersen fortsetter:
«Han plasserte seg utenfor randsonen og pleide ingen personlig omgang med politiske meningsfeller. Han satt på gutterommet bak fortrukne gardiner og pønsket ut sine onde planer helt alene. I den grad han deltok i politiske diskusjoner, så var det på internett.»
Denne påstanden er heller ikke helt riktig, bortsett fra det anerkjennende «politiske meningsfeller». Det som Andersen bruker for å distansere seg og sine venner fra Breivik, er noe som gjelder storparten av dette miljøet. De aller fleste er aktive gjennom internett, og de skjuler seg bak falske profiler. Det er også her deres største «politiske aktivitet» foregår. Under Andersens innlegg skriver både Erik Husby og Eirik Halvorsen at de husker Breiviks facebookpseudonym Sigurd Jorsalfar. Det viser til at de hadde en faktisk kontakt. Breivik har tidligere også fortalt at han har vært med på møter med både NDL og EDL. Bevisligen har kun en håndfull personer møtt opp under disse grupperingers fysiske «demonstrasjoner». Dette blir ekstra tydlig når det blir sett i kontrast med den rasistiske grupperingen SIANs medlemstall på facebook. Over titusen tilhenghere på facebooksiden, men kun en liten promille som møter opp under deres faktiske demonstrasjoner.
Andersen fortsetter:
«Også da var han lukket som en giftfylt hermetikkboks. Han luftet aldri råttenskapen som befant seg innenfor stålveggene. Han uttrykket seg aldri på noen måte som kunne avstedkomme mistanke hos dem som utvekslet linjer med ham. Han gjorde ikke noe slags inntrykk hos noen – slett ikke som politisk nytenker og ikke som bemerkelsesverdig på annen måte. Han opptrådte som en ganske alminnelig nettdebattant – en slik som det går et snes av på dusinet i den elektroniske samfunnsdebatten.»
Det Andersen her omtaler som «alminnelig nettdebattant» har andre personer reagert på med avsky. Til en av dagsavisene forteller blant annet ei av Breiviks tidligere venninner at hun hadde reagert på hans facebookretorikk. Hun hadde opplevd hans kommentarer som avskyelige, og langt fra «alminnelige». Men i det rasistiske miljøet som Andersen tilhører blir retorikken oppfattet som nokså alminnelig.
Andersen fortsetter:
«La oss bare slå et faktum fast med sjutommersspiker: Dersom Breivik hadde tatt del i det organiserte, islamkritiske miljøet, så ville 22. juli passert som en ganske alminnelig sommerdag. Det ville aldri eksplodert noen bilbombe i Regjeringskvartalet. Ingen uskyldige liv ville så meningsløst blitt revet bort i Oslo og på Utøya.»
Hvis vi ser bort fra den faktiske situasjonen i Norge, med rettsaken mot en av tidenes største massemordere, så kan vi godt se på situasjonen i Europa. Sett bort fra de to snikskyttene i Sverige, de så kalte «lasermennene», som det islamkritiske miljøet vil avskrive som «ensomme ulver», kan vi ta en kikk på det organiserte miljøet. Her holder det med å se på hvordan det islamkritiske miljøet ser ut i for eksempel England, som NDL knyttet seg opp til. Det organiserte «islamkritiske miljøet» har tvertimot vært preget av voldsomheter i Europa. Angrep på moskeer, tiårige dommer som følge av voldshandlinger, mangfoldige drapstrusler og drap på eiere av kebabrestauranter. Forskjellen i Norge er at de heldigvis har hatt et ukarismatisk og inkompetent lederskap her, og har helt enkelt ikke klart å stable en levedyktig organisasjon på føttene. På den andre siden har et av de største partiene i Norge vært såkalt «islamkritisk», og kanskje har dette tatt brodden av en del ytterliggåendde ekstremisme.
Andersen fortsetter:
«Kalkulerende kynisk og utspekulert som han var, så valgte han imidlertid å isolere seg i sitt eget mentale og sosiale vakuumkammer. Derfor kunne han spinne sine psykotiske tanketråder og helt uhindret planlegge den største, nasjonale tragedien siden andre verdenskrig. Derfor var det ingen som oppdaget ham før den skjebnesvangre julidagen.»
En større grunn for at han ikke ble oppdaget i tide skyldes politisk og samfunnsmessig ignoranse. Den islamfiendtlige retorikken har foregått nokså uhemmet i Norge, og hatespredningen har stort sett vært uimotsagt av de brede lag. Ikke grunnet enighet, men en tro på det demokratiske i å slippe alle til i samfunnsdebatten, der de uhemmet har fått fremstille sine fiendebilder som voldtektsmenn og terrorister. Tross dette har disse hatefulle elementene alltid beklaget seg over å aldri få slippe til. Adorno skriver i sitt essay at også dette er typisk for fascister.
Andersen fortsetter:
«I motsetning til Breivik er det islamkritiske miljøet i Norge preget av fornuftige og lovlydige mennesker. I hans forestillingsverden er vi da også en del av problemet, ikke løsningen. Den antipatien er mer enn gjensidig. Blant oss ville en terroristspire som Breivik blitt lagt merke til og luket bort med bestemt hånd – lenge før ugresset hadde sprunget frem i dagslys fra sitt råtne jordlag.»
Det er lite som tyder på at disse menneskene verken er fornuftige og lovlydige, selv om vi nå skulle se bort fra massemorderen fra Frogner og lasermannen i Sverige. Det er kjent at flere fra dette «islamkritiske» miljøet har oppfordret til voldshandlinger og truet meningsmotstandere. De er svake og minimale enn så lenge. Forakten mot rettsstaten er en ting, forbindelsene til voldelige grupperinger i Europa er en annen, det hatefulle budskapet som ligner på tradisjonell antisemittisme er en tredje. Det er i det demokratiske samfunnet slike elementer kan lukes bort, som alt annet ugress, og ikke blant ekstremistene selv – for det er der de får mulighet til å vokse og gro uhemmet med ideologisk plantenæring.
Andersen fortsetter:
«Det er sannheten som sirkuspublikumet ikke ønsker å ta til etterretning.»
Adorno skriver videre i det samme essayet at et skille mellom «vi» og «dem» er essensielt for fascistisk organisering. «Vi»-et blant fascistene har skjønt noe som «dem»-ene blant de andre ikke ser. Gjennom denne oppdelning kan fascistene lage sitt fiendebilde, og stå uimotsagte blant sine egne. Det at Breivik var «islamkritisk» er helt enkelt ikke en tilstrekkelig viktig faktor. Istedet konstrueres det en «virkelighet» der de virkelige forøverne er ofrene selv, mens de etterlatte etter massemordet omtales som «sirkuspublikumet» og i stor grad gis skyld for hendelsene.
Andersen fortsetter:
«Den organiserte islamkritikken, som fordømmer enhver bruk av vold som politisk ytringsform og virkemiddel, er en samfunnsvaksine mot terrorister som Breivik. De som ser rettssaken som en opportun mulighet til i metaforisk forstand å plassere alle oss på tiltalebenken ved siden av terroristen, gjør opp regning uten vert. Det de forsøker å få banket med selvspikket dommerklubbe inn i offentligheten, er like løgnaktig som det er kontraproduktivt.»
Også her forsøker Andersen å smykke sitt essay med store ord, men uten at dets logikk gjenspeiles i virkeligheten. Denne «islamkritikken» består i stor grad av hatefulle innlegg der det generaliseres over muslimer, latterliggjøring av at muslimer ikke spiser gris, karikatyrer og lignendes. Disse elementene mener Andersen er «en samfunnsvaksine». Problemet er at disse tingene er å gjenfinne i Breiviks hjemmelagde propagandavideo. På SIANs egen facebookside uttrykker dessuten flere av personene nettopp beundring for Breiviks meninger, og hvis han ikke hadde blitt terrorist kunne han blitt en av de. Problemet er at han var, og fortsatt er, en av de. Å skape et fiendebilde er ikke å fordømme bruk av vold, det er å legge til rette for det, å legitimere det.
Andersen fortsetter:
«Deres formål er ikke fred, forsoning eller dialog, men derimot å gjennomføre en infantil hevnaksjon mot politiske motstandere som liksom har vært et irriterende hår i den politisk korrekte søtsuppa i flere år før 22. juli.»
Dette «Deres formål» som forfatteren skriver om er det demokratiske Norge. Det er rettsstaten og dets demokratiske prinsipper som angripes. Rettssaken mot Breivik omtales som en «hevnaksjon» mot «antiislamistene».
Andersen fortsetter:
«Vår politiske sak er rett og renslig. Det frie ordet er vårt eneste våpen. Vi står klippefast på samfunnets, demokratiets og rettsstatens side.»
Denne type irrasjonelle logikk, mellom dette og foregående avsnitt, er uproblematisk blant fascister. På den ene siden angripes rettstaten, på den andre siden sier man at man verner om dens prinsipper. For vanlige mennesker er denne type logikk ikke mulig, men for fascistiske grupperinger er den vanlig. I den fascistiske retorikken kan noe både være og ikke være på samme tid. Det er den som roper høyest og med best pyntede setninger som vinner. Emosjoner går foran logikk. En vits om muslimer veier tungt i deres argumentasjonsrekke. Det er dette som er de virkelige «sirkuskunster», og fascistene er mestere her.
Andersen fortsetter:
«Vi kommer ikke til å rokke oss en tomme uansett hvor mye disse politiske konfliktentreprenørene forsøker å skubbe oss ut i det ekstremistiske definisjonsområdet. Vi står stødigere enn de gjør, og vi er like aktverdige deltakere på den demokratiske scenen som alle andre.»
Vi tar aldri feil, er det som er budskapet her. Heldigvis har det vist seg å ikke stemme. To av lederne i NDL har allerede forlatt vervene sine, og det er grunn til å tro at slik kommer det til å fortsette.
Andersen fortsetter og avslutter:
«Første dag av sirkus Breivik i Oslo Tingrett har passert. I alt femti numre står på plakaten hver eneste dag i løpet av de kommende ti ukene. Deretter blir det ganske sikkert repriser både i lagmannsretten og høyesterett. Vi får bare bære over med all ståheien mens det pågår. Når hylekoret etter hvert har ropt seg baklengs inn i stemmeskiftet, luften har kjølnet og direktøren erklærer at publikumssesongen er over og at det er på tide å rive teltet, så står vi igjen på utsiden – med samme sakstro og samvittighetsrene holdning - Europas politiske fremtid tilhører oss.»»
Gjennom hele innlegget til Andersen har han og hans meningsfeller fremstilt seg selv som ofre. Det er lite som tyder på at de faktisk forstår hva denne rettsaken egentlig handler om. Den handler om å med demokratiske midler stille til rette en av deres meningsfeller. Det handler om å la rettsstaten ta sitt ansvar på vegne av ofrene i denne sak. Det handler ikke om Breivik, og det handler ikke om SIAN eller NDL, det er ikke de som er ofre her. Det er alle vi andre som faktisk verner om et samfunn der alle er verdt like mye, og vi har tenkt å fortsette la dette være praksisen i Europa. Derfor kommer disse menneskene aldri å få komme til makten. Vi skal høre på dem, gjendrive deres håpløse argumentasjon, men nekte dem plassen som offer i en sak der de er medskyldige. Og politiet skal fortsette å arrestere dem, bringe dem for retten og rettsstaten skal straffe dem med demokratiske midler, hver gang det er nødvendig.