Fargerik fotball - en del av Vålerenga-historien

På Vålerenga skole var det på 90-tallet omtrent 50-50-fordeling mellom rotnorske elever og de med annen etnisk bakgrunn. Under kampen mot Brann i Bergen 30. juli 1995 stilte brune krefter i Klanen opp med «hvit makt» på T-skjortene. Noe måtte gjøres.

Innlegget er skrevet sammen med Petter Wildhagen og Jens Øvrebø, initiativtakere til Fargerik fotball

Vålerengens Idrettsforening ble dannet 29. juli 1913. Fotballaget med fem seriegull og fire cupmesterskap har sin selvfølgelige plass i denne 100-årige historien. Det samme har ishockeylaget med alle kongepokalene. De andre idrettene, håndball, innebandy, ski, basket og amerikansk fotball skal selvsagt fram i lyset. Klubbens betydning for lokalmiljøet, det sosiale limet på Østkanten er helt sikkert nevnt i jubileumsboka. Men også Fargerik fotball og kampen mot rasisme er en del av historien. Den startet for alvor på 90-tallet.

Vi som satt i Vålerenga Fotballs juniorstyre siste halvdel av 90-tallet, kunne ikke akseptere den utviklingen vi så i deler av Klanen i 1995. Vi var foreldre med barn i klubben, som hadde klassekamerater med bakgrunn fra mange forskjellige land. Vi erfarte at dette ikke var noe problem i hverdagen på Vålerenga skole, men nå kom krefter utenifra og fortalte noe helt annet. Vi så det som helt nødvendig å ta opp kampen mot ytterliggående høyreelementer som ville kaste ut halvparten av klubbens medlemmer på grunn av hudfarge. Disse kreftene ville ha Norge for nordmenn og Vålerenga Fotball for hvite. På denne tiden hadde vi spillere fra rundt 50 nasjoner i junioravdelingen og vi ville ha med alle sammen, samt rekruttere nye, uavhengig av hudfarge og religion.

Det var ikke første gang klubben kom i et dårlig lys. Omdømmet var blitt truet flere ganger, ikke minst da det såkalte «Apeberget» hetset Kongsvingerspilleren Caleb Francis på Bislett i 1987. Han ble kalt jævla svarting, sotrør og pakkis, og Vålerenga-supportere kastet bananer etter han. VIF fikk bøter og Fotballforbundet tok affære. Også tidlig på 90-tallet ville noen gjøre klubben til en arena for rasehat, hakekors og slåsshansker. Man kunne håpe at dette var siste gangen, men slik gikk det ikke. I 1995 blomstret det opp, igjen.

Vi måtte rett og slett ut og slåss for grunnleggende menneskerettigheter. Hadde «hvit makt» folkene, vunnet, ville vi tapt alt. Ute i Europa hadde det skjedd stygge ting fra høyreekstreme supportere. Det var hakekors på tribunen, grov hets mot mørkhudete, apelyder og rasistiske tilrop. Både i Italia, Spania og England hadde det vært skremmende eksempler på rasisme i fotballen. Skulle vi få slike tilstander på Oslos østkant ville mye stå på spill. Caleb Francis har fortalt at han lå hjemme i senga dagen etter Bislett-kampen, helt utslått. Vi ville ikke at vår ungdom skulle oppleve noe sånt. Og er det noe vi er vant til på Vålerenga, så er det å kjempe for lokalmiljøet. Det har vært beboeraksjoner for å få slutt på gjennomkjøringen i Strømsveien (bommen kom i 1992). Det har vært kamp for å beholde gammel trehusbebyggelse, og vi har kjempet mot skolenedleggelser i Gamle Oslo. I 1987 ble aksjonen «Vålerenga for alle» dannet, etter at Frp fikk over 20 prosent stemmer i området. Også da, som i 1995, var poenget å gjøre strøket til et godt sted for alle, ikke isolere de med annen bakgrunn eller hudfarge.

Dermed møttes vi i Vålerenggata 33, på nabotomta til stedet klubben ble dannet omtrent på dagen 82 år tidligere. Der malte vi den første parolen mot rasisme som senere skulle lede fram til Fargerik fotball-turneringene og Vålerenga mot rasisme. Denne parolen ble båret fram av våre unge spillere under Norway Cup på Ekeberg i begynnelsen av august 1995, og markeringen ble videreført i A-lagets kamp mot Rosenborg på Ullevål noen uker senere: «Stopp volden, stopp rasismen – leve Vålerenga».

Vi fikk positiv respons i klubben og blant publikum, og Klanen tok et oppgjør i egne rekker. Ikke minst var det folk i innvandrermiljøene som verdsatte initiativet. Som en sa: «Hvis Vålerenga Fotball går ut og markerer seg tydelig mot rasisme, vil det bety svært mye for oss».

Vålerenga Fotball har en særegen plass i lokalmiljøet, i byen og faktisk på landsbasis. Spørsmålet var blant annet om vi kunne gjøre noe for andre enn de som allerede var i klubben. Som rollemodeller, som bidrag til et bedre idrettsmiljø i bydelen?

Etter en del diskusjon og idekasting fant vi fram til følgende konsept for en fotballturnering som startet sommeren 1996: Navnet skulle være Fargerik fotball. Det skulle være lav terskel og påmelding via skoleklasser, ikke etablerte klubber. Alle som ønsket kunne delta, ikke bare de som fra før var organisert i en klubb. Ingen avgift for å bli med, og påmelding helt opp til turneringsstart. Turneringen skulle markere samhold og fellesskap mellom alle på østkanten, uansett hvor i verden man kommer fra. En jury delte ut premier for de morsomste draktene, beste lagnavn og det mest fargerike laget. Vi konsentrerte oss om 3.-5. klasse det første året. 10 på laget, både gutter og jenter, og 7 på banen av gangen. Det begynte med lag fra 6 – 7 skoler i nærmiljøet og rundt 300 spillere. Etter hvert økte det på, både med antall spillere og skoler som var interessert.

Noe av grunnen til at vi lyktes med dette konseptet var omfattende grasrotorganisering, godt samarbeid med skolene, og en kjerne på rundt 20 foreldre som var villige til å legge ned atskillige timer for klubben og lokalmiljøet. Mange hadde betydelig erfaring fra tillitsverv i fagbevegelsen og andre organisasjoner.

Det hjalp å få blest om den første turneringen i 1996 som daværende statsminister Gro Harlem Brundtland åpnet. Hun sa blant annet: «Vål`enga, klubben fra Sota-hjørnet, har alltid vært et fargerikt lag. Det har satt farge på byen vår. Derfor er det spesielt hyggelig at det nettopp er Vål`enga som nå trår til med noe spennende og nytenkende. Klubben inviterer til en fotballturnering hvor deltakerne ikke trenger å være medlem i en fotballklubb. Det eneste krav som stilles, er at dere skal synes det er gøy å spille fotball, og at alle som er med markerer en holdning mot vold og rasisme».

Senere åpnet John Carew turneringen. Før arrangementet i 1999 skrev vi til Slottet og spurte om Kong Harald ville åpne. Det kunne han ikke, men han ville gjerne sende kona. Det var greit for oss og senere ringte de fra Slottet og spurte om det var passende at Dronningen stilte i …. (et eller annet fremmedord for et klesplagg). Kom som du er, sier vi. «De gå`kke aleine i Vål`enga,…». Det hører med til historien at en ihuga Rødt-aktivist sydde puter til Sonja og to av oss som skulle motta Dronningen. Problemet var også at Maisen, Sonjas hoffdame og nærmest en kloning av Dronningen, skulle sitte på «VIP-benken». I siste sekund fikk en av oss slengt en pute under rumpa til Maisen. Dagen var reddet.

Tøyen skole deltok med 11 lag i 1998, og en lærer skrev til klubben at deltakelsen i turneringen ikke bare er opplevelsene elevene får på selve arrangementsdagen. Vel så stor var gleden under forberedelsene, med valg av lag, navn på laget, treningene og forventningene, «og i dagene og ukene etterpå hvor kampene mellom de ulike lagene fortsetter i friminuttene og etter skoletid». Læreren skriver at Reform -97 pålegger dem å jobbe mye med prosjektarbeid, og at «kombinasjonen antirasisme og fotball er et tema som engasjerer elevene på en spesiell måte. Derfor har Fargerik fotball en sentral plass i undervisningen mot slutten av hvert skoleår».

Mange fikk hakaslepp da et muslimsk jentelag fra Holmlia stilte i Fargerik fotball med heldekkende drakter og sjal. «Går det an, det`a?» Ja, det gikk an. Til overmål kalte de seg Carl I. Hagens jentelag. Lenge leve ironien.

Etter hvert som prosjektet «Vålerenga mot rasisme» ble etablert, lanserte vi et undervisningsopplegg for skolene som mange benyttet seg av. Det var film fra England, «Let`s Kick Rascism out of Football», og det var problemstillinger knyttet til diskriminering. Ofte hadde vi med A-lagsspillere som Pascal Simpson eller Hai Ngoc Tran i klassene.

En annen aktivitet var fotballinstruksjon i nærmiljøet gjennom samarbeid med skolene. Dette var for interesserte gutter og jenter i fastsatte aldersgrupper. Vi hadde blant annet en brasilianer som instruktør. Etter hvert ble det mye fotballglede på løkker og plasser. Vålerenga-flagget vaiet stadig flere steder i bydelen, tonen var satt. Alle var velkomne, uansett om du heter Abdullah eller Helge, Heidi eller Sabrina.

Juniorstyret var på studiebesøk til fotballklubben Charlton, som ligger like utenfor London. De hadde kommet langt for å utvikle et fargerikt fellesskap. Vi avla også organisasjonen «Kick It Out» en visitt, og hadde etter dette noen internasjonale forbindelser, som var knyttet til den europeiske kampanjen «Gi rasisme Rødt kort».

Holdningen mot rasisme fikk stadig sterkere feste i hele klubben, og 28. april 1997 løp A-laget ut på Bislett med påskriften «Vålerenga mot rasisme» på draktene. Mange mennesker ble rørt og det ble felt noen tårer i dette magiske øyeblikket før jubelen brøt løs. «Vålerenga mot rasisme» ble motto, ikke bare for Vålerenga Fotball, men etter hvert for hele Idrettsforeningen. 50 flagg ble bestilt, og junioravdelingen marsjerte stadig inn på banen før A-lagets kamper for å markere fargerikdommen i klubben.

Den første kalenderen, «Fargerike Vålerenga», kom i 1999 med bilde av en supporter som omfavner John Carew på forsiden. De som sto bak var: Vålerenga Fotball, Vålerenga Hockey, Vålerenga Håndball, Vålerenga Innebandy og Vålerenga Trolls (amerikansk fotball). For april måned var daværende trener Drillo fokusert med gummistøvel, blomsterbukett og logoen «Vålerenga mot rasisme».

Parallelt med støtten fra de øverste organer i klubben, var det også brei støtte for prosjektet i bydel Gamle Oslo, Oslo Fotballkrets, Oslo Idrettskrets og etter hvert Norges Fotballforbund. Blant samarbeidspartnerne var Røde Kors, men også LO og NHO, som støttet aktivt, både med penger og på annen måte. NHO hadde helsides annonser i Næringslivets Ukeavis med tittelen: «Er din bedrift like god som Vålerenga?» Det het videre: «Klarer du å trekke til deg de beste folkene, greier du å sette sammen det beste laget? Dette klarer Vålerenga. Hvorfor? Fordi hudfarge og nasjonalitet ikke betyr en døyt når det gjelder å skaffe klubben den beste spisskompetanse, evne til samspill og evne til å vinne».

Sponsorer, trenere, ledere, ja, de aller fleste var med på notene, og rasistene ble drevet vekk fra tribunene.

Samtidig fikk vi midler fra Barne- og Familiedepartementet og «Storbyprosjektet» i Oslo til konkrete formål.

Det var seminarer i regi av Oslo idrettskrets, der mange klubber og tillitsvalgte var svært entusiastiske for en plattform mot rasisme.

Etter hvert arrangerte mange klubber i Oslo slike turneringer. Og Norges Fotballforbund fulgte opp med å være pådriver for at Fargerik fotball-konseptet ble spredt landet rundt. I 2010 deltok 20 000 barn i denne turneringen. De første spirene i en bakgårdshage på Vålerenga i 1995 var blitt til en landsomfattende turnering.

I jubileumssangen heter det: Fra løkkene på Etterstad til gresset på Ullevål, Fra Sotahjørnet til Fargerik fotball, går veien mot samme mål». Et uttrykk for dette var «marsjen mot Ullevål» før cup-finalen i 1997. Vålerenga skulle møte Strømsgodset, og vi i junioravdelinga var på det mest entusiastiske. Dermed tok vi initiativet til møte på Sotahjørnet, busser derfra til Bislett, hvor vi arrangerte tog til Ullevål. Flagg og faner og et par tusen deltakere ga opptakten til kampen, som Vålerenga vant 4 – 2. Spillerbussen passerte dette opptoget før den nådde Ullevål, og sportslig leder den gangen, og senere assistenttrener under Drillo, Lars Tjernås, sa det slik til Arbeiderbladet 28/10-1997: «Da skjønte jeg hvor viktig klubben vår er for folk i byen her. Og de gikk med «Nei til rasisme»-bannere, og det gjør meg bare helt happy. Jeg er så stolt av Vålerenga».

FAKTA:

Vålerengens Idrettsforening ble dannet 29. juli 1913 i Vålerenggata 29. Omtrent på dagen 82 år senere møttes sju - åtte personer i og rundt juniorstyret i Vålerenga Fotball på nabotomta og tok de første skrittene i det skulle utvikle seg til Fargerik fotball, i dag en landsomfattende turnering mot rasisme. «Vålerenga mot rasisme» ble formelt realisert med egen prosjektleder på halvtid i januar 1998.

Artikkelforfatterne:

Petter Wildhagen, leder av juniorstyret i Vålerenga Fotball i andre halvdel av 1990-tallet og også styremedlem i Vålerenga Fotball.

Jens Øvrebø, var med i juniorstyret i Vålerenga Fotball og satt i prosjektgruppa for «Vålerenga mot rasisme»

Stig H. Christensen, første prosjektleder i «Vålerenga mot rasisme». Var også sekretær og nestleder i juniorstyret.