Debatt

Fare for ny atomopprustning

Russland avviser NATO/USAs ultimatum om fjerning av en ny type raketter. Dermed er det duket for en ny runde med farlig atomopprustning.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Russland hadde frist til 2. februar for å fjerne og ødelegge rakettene som NATO har gitt betegnelsen SSC-8. Det avviser Russland blankt. Siste-liten-forhandlinger i Genève strandet. NATO og USA hevder at denne raketten har en rekkevidde som bryter med den såkalte INF-avtalen, som forbyr utvikling og utplassering av mellomdistanseraketter i Europa. INF-avtalen fra 1987 førte til at 2.692 raketter med en rekkevidde på mellom 500 og 5.000 kilometer ble fjernet. Gleden var stor, fordi den korte varslingstiden på en dramatisk måte økte faren for atomkrig ved en misforståelse. Nå kan slike raketter være på vei tilbake.

Påstand står mot påstand. Russerne hevder at SSC-8 ikke bryter med INF-avtalen fordi rekkevidden er kortere enn 500 kilometer. Utenlandske forsvarsattacheer i Moskva var nylig invitert til en demonstrasjon av SSC-8 hvor det ble lagt fram spesifikasjoner som viste en maksimal rekkevidde på 480 kilometer. USA ønsket ikke å sende egne eksperter til denne orienteringen. USA hevder på sin side å sitte inne med etterretning som viser en betydelig større rekkevidde for SSC-8. Problemet er at begge parter sliter med troverdigheten. Vi husker godt hvordan amerikansk etterretning bedro en hel verden med påstander om sikre bevis for irakiske masseødeleggelsesvåpen.

Signalene er klare. Nye amerikanske mellomdistanseraketter i Europa vil bli besvart med tilsvarende utplassering av russiske atomraketter. «Et meget farlig skritt», sier Russlands viseutenriksminister Sergej Rjabkov om oppsigelse av INF-avtalen, ifølge nyhetsbyrået Interfax. «Vi vil ikke ha annet valg enn å svare, inkludert med militær teknologi». Det er skremmende å se hvordan partene ikke lenger er i stand til å kommunisere og er helt uten evne til å forstå hvordan motparten tenker og føler.

NATO later nå til å vurdere to muligheter. Det ene er utvikling og utplassering av egne mellomdistanseraketter. Veien dit er neppe lang. USA har allerede krysserraketter. Alternativt kan man forsterke rakettskjoldet som er bygd ut i Romania, Tsjekkia og Polen. Avansert radar og 64 rakettsiloer er allerede på plass og kan lett utvides. Påstanden om at dette utelukkende er rettet mot ikke-eksisterende våpen i Nord-Korea og Iran, er aldri blitt trodd i Moskva. Teknologien kan også lett endres, slik at rakettsiloene utstyres med raketter med angrepskapasitet i stedet for avskjærende raketter.

All tillit mellom partene synes totalt fraværende. Begge parter må bære ansvaret for dette, ikke minst Russland med sin folkerettsstridige erobring av Krim. Men også NATO og USA bærer et tungt ansvar. Utvidelsen av NATO mot øst framtrer som et helt sentralt punkt i opptrappingen av den nye kalde krigen. Fra vår side ser vi dette som ethvert lands selvklare rett til å bestemme sin egen alliansetilknytning. Russerne føler seg omringet og ser sin sikkerhet truet når NATO-styrker og NATO-installasjoner nå befinner seg bare noen mil fra St. Petersburg og rykker stadig nærmere Moskva. Dette er brudd på de løftene som ble gitt i samband med Tysklands samling i 1990.

Det har vært strid om disse løftene. Vi som dekket forhandlingene om Tysklands samling og NATO-møtene på den tiden, husker jo at det ble fortalt om slike muntlige forsikringer om tilbakeholdenhet. Fra vestlig hold er dette siden avvist som «myter» og «misforståelser». Men nå har det amerikanske ukemagasinet The Nation offentliggjort dokumenter som George Washington University har fått fra National Security Archives. Her framgår det at forhandlingene med Mikhail Gorbatsjov i 1990 var vanskelige, ikke minst å få ham til å godta at det samlede Tyskland skulle få bli fullt medlem av NATO. Men president George H.W. Bush overtalte Gorbatsjov. Det lyktes da hans utenriksminister James Baker lovte at NATO ikke skulle utvides «en tomme østover». Samme løfte ble gitt av Storbritannia, Frankrike og Tyskland. «Hvis vi spør når Vesten og ikke minst Washington mistet Russland som en potensiell strategisk partner, er det her det begynner», skriver The Nation om løftebruddene. Russerne ble rundlurt.

Nedrustning er blitt et fremmedord. Nå handler det bare om opprustning, om nye våpen og om at alle NATOs medlemsland skal bruke minst to prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på forsvar. For Norge kan riktignok en viss økning være på sin plass fordi forsvaret av norsk territorium er blitt så sterkt nedprioritert til fordel for internasjonale operasjoner, som en av NATOs spydspisser. Men NATO-landene bruker samlet mer enn tolv ganger så mye på sitt militærvesen som Russland. For eksempel vil to prosent av BNP til forsvar i Tyskland, gjøre at Tyskland alene passerer Russland i militærutgifter. Generelt er kravet om to prosent til våpen og soldater meningsløst i en verden der sosial ulikhet og nød kanskje blir den mest destabiliserende faktor i tiden som kommer.

USA har nå en president som meget sterkt misliker kompromisser og internasjonale avtaler fordi det binder supermakten. Donald Trump ønsker frihet til å la den sterkestes rett gjelde. I en verden som allerede strutter av atomvåpen, er dette uhyre farlig.

Mer fra: Debatt