Fångad av en stormvind

I Norge er VG tatt i én grov feil i kjølvannet av metoo. I Sverige mistet en hel bransje fotfestet.

«Att bli rövtagen av Stockholms medievärld är en intressant upplevelse», skriver den svenske journalisten Fredrik Virtanen på sin blogg om å bli offer for egne kollegaer. Over påske kommer den svenske metoo-bevegelsens største syndebukk med bok på norsk forlag. I Sverige ville ingen ta i den.

Den norske metoo-bevegelsens etterdønninger traff vår egen offentlighet for noen uker siden da VG ble tatt i elendig kildearbeid i forbindelse med Trond Giskes late night dansevideo. Det kostet mest sannsynlig VG-journalist Lars Joakim Skarvøy jobben og to av de andre reporterne ble omplassert på VG-huset. VG ble for ivrige på å knytte Giske på nytt til den typen atferd som felte han metoo-høsten 2017. Når Norge ser seg i bakspeilet om noen år, vil kanskje denne siste pressetabben være det vi husker av metoo. Hva er det etterlatte inntrykk? Medier som strekker strikken. Det er tragisk.

Men historien om Giske, Skarvøy og VG blir småtteri i forhold til den om svenske Fredrik Virtanen. For Fredrik Virtanen var en gud. Et navn hvis størrelse i svensk offentlighet knapt er mulig å fatte i norsk mediekontekst. Vi har ingen som er så stor, så pampete. Han var en blanding av Fredrik Skavlan og Haakon Lie. Politisk korrekthet og borgerlig sjarm kombinert med en presis og hardtslående neve. Da Virtanen den dramatiske høsten ble rammet av metoo, var fallet så enormt. Virtanen vurderte å ta sitt eget liv. Å hoppe foran bussen, virket som det beste alternativet.

Virtanen var pop- og underholdningsjournalisten som ble meningskongen på de røde kommentarsidene til gigantavisa Aftonbladet, som har nesten fire millioner daglige lesere. Han skrev om sosial rettferdighet, om fellesskapet og om feminisme, og var kjæledegge på radio og TV. Han var venstresidas mediale popstjerne. Han var rett og slett en svært mektig mann. Så kom natta. Midt i metoo-virvelvinden som feide over Sverige, fikk han sparken etter påstand om voldtekt. Mediene hadde felt en titaggers elgokse. Sverige hadde fått sin Harvey Weinstein, filmmogulen det hele hadde begynt med i Hollywood.

Metoo handlet om å tro på jentene. 16. oktober 2017 la den svenske skuespilleren Cissi Wallin ut på Instagram en anklage mot nettopp Virtanen: «Den mäktige medieman som drogade och våldtog mig 2006 heter Fredrik Virtanen». Påstanden om nachspiel-voldtekt ble etterforsket i 2011, men politiet fant ingen bevis for at Wallins historie var sann. Snarere tvert imot. Metoo-bølgen 2017 ble en ny anledning til å prøve saken. Nå ble den tatt ut av politiets hender, og sendt på høring i offentligheten av Wallin. Dommen kom kjapt og brutalt. Brennkvikt ble posten delt med en halv million følgere. Etablerte medier som Expressen og Svenska Dagbladet kastet seg på og offentliggjorde Virtanens navn. Det handlet om å tro. 29. oktober fikk Virtanen sparken fra sin jobb som kommentator. I midten av desember opphørte arbeidsforholdet helt etter 23 år. God jul.

Bølgen la seg. Vinden snudde. I mai 2018 sendte SVTs «Uppdrag granskning» sin gjennomgang av saken, som kledde av flere svenske mediers håndtering av Virtanen-saken. Mange glemte de mest grunnleggende etiske forholdsreglene. I blodtåka mistet mediene gangsynet. Å følge bak metoo-fanen ble en blankofullmakt til å legge vekk normal etikk. Faktasjekk og kildekritikk ble parenteser når målet var å felle mannegriser i samfunnets toppsjikt. Sluttresultatet helliget alle midler. Når mediene slutter å tjene sannheten, men løper i flokk med politisk mål i sikte. Mekanismen er egentlig veldig skremmende.

Pressens Opinionsnämnd, den svenske parallellen til vårt Pressens Faglige Utvalg, felte kort tid senere både Expressen og Svenska Dagbladet for brudd på god presseskikk og for å ha skadet Fredrik Virtanen. Det de hadde skrevet var ikke sant. Enkeltmedier har også sagt unnskyld til Virtanen. Metoo utløste et tjuetall fellelser i pressens egen domstol. Expressen ble felt for utlevering av fire menn uten etisk grunnlag.

De som ga Virtanen sparken, er borte fra Aftonbladet. Karin Pettersson, den mektige politiske sjefredaktøren som ekskluderte Virtanen fra ledersidene, forsvant raskt ut. Sjefredaktøren Sofia Olsson Olsén ble sjukmeldt samtidig som Virtanen fikk sparken i desember 2017, og sa opp jobben i mars i 2018. To knappe år etter at hun tiltrådte. Aftonbladets profilerte kulturredaktør Åsa Linderborg har kalt prosessen mot Virtanen for «det største overgrepet i svensk pressehistorie». Hun mente journalister ble aktivister og redaktører opportunister.

Hva nå, lille mann? Virtanen har politianmeldt Wallin og hun er under etterforskning for grove ærekrenkelser. Om det blir rettssak avgjøres rett over påske. Virtanen var lettere å rive ned enn å bygge opp. Den jobben må den arbeidsledige mannen gjøre selv. Rettsprosessen har drøyd urimelig lenge mener Expressens kommentator Fredrik Sjöhult og setter merkelappen «farse» på saken. Og boka «Uten nåde» som kommer over påske, var det bare et norsk forlag som ville gi ut. Evig eies kun et dårlig rykte.

Skjebnen til Fredrik Virtanen og boka bør bli pensum på enhver institusjon som lærer opp folk i faget journalistikk. Leksa er «slik gjør vi det ikke».