Fanatisme vs. forskning

Hvilken informasjon om psykiske lidelser kan vi stole på?

Takket være systematisk forskning og fagutvikling er behandlingen av psykiske lidelser bedre enn noen gang tidligere. For 60 år siden ble pasienter med alvorlige psykiske lidelser samlet på store asyl hvor de bodde på sovesaler med mye bråk og uro, og behandlingen var i beste fall virkningsløs.

Siden den gang har vi fått bedre forståelse av årsakene til psykiske lidelser og virksomme behandlinger.

Denne utviklingen er basert på kunnskap og innsikt om samspillet mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer; den bio-psyko-sosiale modellen.

Historisk kunnskap må ikke glemmes

På samme måte som det er lett å glemme at man tidligere kunne dø av infeksjoner vi i dag forebygger og behandler med vaksiner og antibiotika, er det lett å glemme tidligere tiders livsbetingelser for folk med psykiske lidelser.

Denne glemselen kan gi grobunn for introduksjonen av behandlingsmetoder basert på ideologi og ikke på forskning, pasientenes opplevelser av behandlingen og klinikeres erfaring.

Dessverre ser vi i dag en økende tendens til en manglende kritisk holdning til nye behandlingsmetoder i psykisk helsevern.

Det er interessant at i dagens Norge er det en tendens til at befolkningen bruker mindre alternativ behandling (for eksempel fotsoneterapi og healing), mens det er en tendens til økt bruk av udokumenterte behandlingsformer i helsevesenet, særlig innen psykisk helsevern.

Åpen dialog (Open dialogue) og medisinfrie sengeposter for personer med psykoselidelser er eksempler på tiltak som har ukjent effekt.

Vi mangler undersøkelser som sammenligner slike tiltak med behandlinger som i kontrollerte studier har vist seg effektive. Det er derfor viktig å minne om at vi må hindre gjentakelser av historiske brølere.

Vi må sikre at metodene som tas i bruk er godt undersøkt med tanke på både effekt og bivirkninger.

Hvilken informasjon om psykisk helse kan vi stole på?

Ideologisk baserte synspunkter om psykiske lidelsers årsaker og hva som er optimal behandling ser ut til å øke. Samtidig kan det virke som forskningens troverdighet og forskernes autoritet er svekket i dag sammenlignet med for bare noe få år siden.

Fanatisme og dogmatiske holdninger, innen medisinen generelt og psykisk helsefeltet spesielt, har aldri vært til det beste for pasientene.

Dette til forskjell fra meningsytringer og faglig uenighet som er viktig for at forskere stadig må gå tilbake til dataene sine for å sjekke at resultatene er riktige.

Dette skjer i et system med kritisk diskusjon basert på nøkterne forskningsresultater og erkjennelse av at studier kan være mangelfulle. Dermed kan helsevesenet være sikret at grunnlaget for valg av behandling er best mulig.

For de som baserer sin virksomhet kun på ideologi blir forskningen den store fienden. Flere har en skråsikkerhet og «jeg vet best»-holdning, og fremstår som selvutnevnte eksperter.

Virksomheten foregår ofte på sosiale medier, hvor flere kan fremstå som eksperter og gir råd som åpenbart er feil. Presenteres de for forskningsresultater blir disse avvist som noe som ikke gjelder dem selv og «mange» andre.

Det kan virke som om «post truth» bevegelsen, som vi kjenner fra andre felter, også har inntatt psykisk helsefeltet.

Dette er uheldig, da det ikke bare kan bidra til feilinformasjon om psykiske lidelser med dramatiske følger, men også hindre videre kunnskapsutvikling.

Helsepolitikk må baseres på kunnskapsbaserte retningslinjer

I tråd med «post truth»-bevegelsen er det mye som tyder på at helsepolitikere og helseledere har blitt mindre opptatt av at psykisk helsevern skal være kunnskapsbasert.

Flere politikere baserer mindre av sin helsepolitikk på faglige retningslinjer og synes å høre mer på selvutnevnte «eksperter» i sosiale medier som høylytt fremmer sine enkle svar på kompliserte spørsmål omkring psykiske lidelser.

Dessverre er det sjelden at korte meldinger på Twitter eller dogmatiske innlegg på Facebook gir svaret på kompliserte spørsmål om riktig og best behandling av psykiske lidelser.

Denne uheldige utviklingen kan også gjøre det vanskelig for pasienter og deres pårørende å velge hva som er best mulig behandling.

Videre kan det medføre at pasienter som sliter med psykiske lidelser ikke får den behandlingen som er vist å ha best effekt, men får feil behandling fordi noen sterke, skråsikre meningsbærere uten faglig innsikt har anbefalt dette.

Medias rolle

I media presenteres ofte sterke enkelthistorier fra personer med psykiske lidelser som har fått dårlig behandling. Disse er viktige og kan bidra til en opplyst debatt om hva som er optimal behandling, og virker skjerpende på det bestående systemet.

Mange som står frem har ikke blitt møtt med nødvendig respekt, støtte og empati fra helsepersonell. Helsevesenet må bli bedre til å lytte til brukere, da erfaringskunnskapen er viktig og må tas med i vurderingen av best mulig behandling.

Sterke emosjonelle historier i media om negative opplevelser hos den enkelte pasient, har en tendens til å trumfe nøkterne systematiske undersøkelser og forskning.

Vi har også til gode å se at media presenterer en historie om at «jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling, jeg ble frisk og var fornøyd med behandlingen». Det gjelder faktisk flertallet. Dermed ender vi lett opp med et skjevt bilde av det psykiske helsevesenet.

Det er viktig å saklig kritisere og utfordre det bestående. Vi vet at alle behandlingsmetoder har feil og mangler, at all forskning skal møtes med systematisk kritikk, og at det dessverre blir begått feil i helsevesenet.

Derfor må vi ha et kontinuerlig fokus på å forbedre behandlingen. Men et ensidig negativt og lite nyansert fokus drevet frem av ideologi er lite egnet til forbedring.

Man kan oppnå det motsatte av det som er ønskelig, nemlig bidra til at psykisk helsevesen går bakover i utvikling, og behandlingen blir dårligere.

Vi trenger konstruktive forslag til nye typer behandlinger som kan undersøkes systematisk for å sjekke om de har bedre effekt.