Fakta og makta

«-kriveligheten
sier du, kriveligheten
er mye kjedeligere
enn virkeligheten, syns
du ikke?»
(Jan Erik Vold)

Den viktigste norske supermodellen har aldri gått på noen catwalk eller deltatt i en badedraktkonkurranse. Den heter kort og godt den norske modellen, og handler om viktige, men tørre saker som trepartssamarbeid, konsensus og kollektive avtalesystemer. De siste ukenes kamp rundt Statistisk sentralbyrå kan ikke forstås om man ikke også forstår at byrået har vært en viktig leverandør av den kanskje viktigste valutaen i dette samarbeidet: Et faktagrunnlag alle kan enes om, selv om man har motstridende interesser. Tall, prognoser og analyser som arbeidstakere, arbeidsgivere og politiske myndigheter kan enes om at beskriver virkeligheten så godt det lar seg gjøre.

Dersom striden rundt SSB hadde vært et kakediagram, ville det sett ut som en litt småkjefta Pac Man. Det store, gule og viktige feltet handler nettopp om modellstriden – skal SSB bruke de «gamle» samfunnsøkonomiske modellene, eller skal Byrået gå over til de såkalte DSGE-modellene som ligger i det nyliberalistiske landskapet? Modeller som mest sannsynlig ville gitt til svar at lavere skatter og mindre stat er løsningen på diverse utfordringer i norsk økonomi. Modellene SSB bruker nå, gir gjerne et helt annet svar. Det er ikke utenkelig, for å si det forsiktig, at den blåblå regjeringen og finansminister Siv Jensen ønsket seg Christine Meyer som sjef i SSB fordi hun kunne farge byrået litt blått. Hun har bakgrunn fra NHH i Bergen og ikke Universitetet i Oslo, fra Høyre og ikke Ap.

I det tenkte kakediagrammet vil Pac Man-kjeften være det andre elementet av SSB-konflikten: Striden rundt Byråets arbeid med innvandringsregnskapene. Forsøket på å kvitte seg med Erling Holmøy satte full fyr på ytre høyre fløy. Det tok ikke lang tid før konspirasjonsteorien var ferdig utviklet: En innvandringsliberal SSB-sjef ville kneble dem som regnet på innvandringens kostnader. I Frps stortingsgruppe var irritasjonen allerede stor. Gjentatte forsøk på å bestille en rapport fra SSB som skulle omhandle statistikk om kriminalitet og landbrakgrunn for flyktninger og asylsøkere hadde ikke ført fram. SSB sa de ikke hadde tallene. Til slutt sa Byrået at de likevel kunne ta oppdraget, men at det ville koste 233.000 kroner, ifølge Aftenposten. Det hadde ikke Frps stortingsgruppe råd til. Men pengene satt løsere i Justisdepartementet. Historien endte med at statsråd Sylvi Listhaug grep inn og bestilte rapporten til sitt departement i stedet. Den skal etter planen komme 11. desember.

Konflikten rundt SSB og Meyers avgang er sammensatt. Men den politiske delen av dette komplekset er ganske tydelig: Meyer satt trygt så lenge hun utførte hovedoppdraget, nemlig å farge Byrået litt blåere. Da det gikk opp for Frp at hun slett ikke ville gå med på å farge det mørkeblått, at det fortsatt finnes Høyre-folk med et avslappet forhold til migrasjon, var det i realiteten game over. Pac Man-kjeften åpnet seg på vidt gap.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har varslet undersøkelser. Det er bra. Flere forhold indikerer at det kan ha vært gjort forsøk på å styre SSBs forskning. Det er i tilfelle svært alvorlig. Men det er minst like alvorlig at den sittende regjeringen ser ut til å ha blitt liggende under for denne uvanen i flere andre tilfeller.

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde målbar Frps totale forakt for forskning som ikke støtter opp om partiets politiske linje da han nylig møtte i Dagsnytt 18 for å forsvare sitt forslag om spesialklasser for såkalte «verstinger» på skolen. Et forslag som alle fagfolk og eksperter har stemplet som kunnskapsløst og direkte skadelig. «Sosionomgnål», kalte Tybring-Gjedde det. «Det er faktisk forskning», repliserte Nina Tollefsen (hun er psykolog og ikke sosionom, forresten). «Ja, nettopp. Det er akkurat det det er. Forskning», svarte Tybring Gjedde. Han uttalte «forskning» som om han spyttet ut et helt annet ord som begynner på F. Poenget hans var at dette var et tema man ikke trengte å forske på.

I Fiskeridepartementet har statsråd Per Sandberg bedt Havforskningsinstituttet forske på en vennligere innstilt måte overfor oppdrettsnæringen. Feilsendte eposter mer enn antyder et svært usunt forhold mellom politisk ledelse i departementet og oppdrettsorganisasjonen Norske Sjømatbedrifters Landsforening, der Frode Reppe har drevet en voldsom kampanje mot forskere som peker på forurensning og andre alvorlige problemer knyttet til fiskeoppdrett. Organisasjonen ledes av tidligere Frp-statsråd Robert Eriksson. Også i Landbruksdepartementet er Mattilsynet blitt instruert og kalt inn på teppet til statsråd Jon Georg Dale når de faglige rådene ikke har falt i smak.

SSB-saken får sikkert flere etterspill. Ett av dem bør være et sterkere og mer kritisk søkelys på en regjering som ikke alltid klarer å styre seg når fristelsen til å overkjøre faglighet, kunnskap og forskning fra den såkalte eliten blir for stor. Spesielt i en tid der det selvmotsigende uttrykket «alternative fakta» blir brukt i fullt alvor.