Begrepet «svenskesuget» oppsto ved folkeavstemningen om EU i 1994. Det ble av mange da antatt at et ja i avstemningen i vårt naboland, ville medvirke til samme resultat i Norge. Som kjent, gikk ikke velgeratferden med i noe dragsug. Svenskenes selvtillit var nok lavere enn hos nordmenn etter å ha erfart forferdelige økonomiske utslag av sin finanskrise. Det ble EU-medlemskap på svenskene, men de lurte seg unna euroen, som et resultat av nasjonal skepsis og EUs rause pragmatisme.
Svenskesuget har gjort seg sterkere gjeldende på et annet område og i en sak man kan si har jubileum i år. Det er 40 år siden sykelønnsordningen i Norge etablerte likhet mellom «høy» og «lav» i bedriften, med tilnærmet full lønn fra første dag. Inntil da var arbeidsstyrken delt i to, dels etter status i bedriften, dels etter skillelinjen mellom offentlig og privat sektor. Enstemmigheten om denne likestillingen ble etter hvert avløst av en debatt om ikke nivået var blitt for høyt.
Uten selv å ha hatt mye med selve sykelønnssaken å gjøre, kan jeg bidra med inntrykk fra en lang reise nær denne debatten, særlig om statistikk og forståelse av de sammensatte mekanismene i saken.
Som EU-spørsmålet, har den hatt sin parallell i Sverige. Der har det i nyere tid vært minst 10 endringer som har medvirket til store endringer i sykefraværet. Kanskje like mye opp som ned. Likevel er det bare en av endringene, karensdag og «egenandel» som kom i 1993, som den norske kritiske debatten har festet seg ved. Bare vi senker dekningen til svensk nivå, vil fraværet synke kraftig. Problemet er bare at sykefraværet altså har svingt kraftig både opp og ned, mens sykelønnas nivå har vært svært stabil.
Det kan være verdt å skildre dette stykke «fake news» i Norge, dels for å dempe Trump-tendenser i norsk politikk, dels fordi den «svenske historien» kan gi oss litt mer av både arbeidslivs-, sykefravær- og statistikkforståelse. Ikke minst målingene av sykefravær viser så store forskjeller mellom land og innen et og samme land, at man burde besinne seg. Det er opptil fem ganger så høye tall for noen land som for andre. Faktisk.no har en fersk, ganske god oversikt over de mange målingene både innen og mellom land. Jeg har også skrevet kort om det i min «guide til økonomisk politikk» på Gyldendal.
Det har lenge vært en understrøm av holdninger at Norge kan «løse» sykefraværsproblemet ved å gjøre som Sverige: ha en karensdag og 80 pst av tidligere lønn (såkalt egenandel på 20 pst). Lengselen etter enkle løsninger er ofte grunnlaget for «fake news»; spesielt når de går i en retning vi rent verdi- eller interessemessig liker.
Bedriftsforbundet lagde høsten 2017 en røverhistorie av en beregning fra en konsulent de benyttet (Ny Analyse). Den har fått stort gjennomslag på et helt tullete grunnlag, som fortsatt var tilgjengelig på Bedriftsforbundets hjemmeside nå i august. «Faket» ble adoptert av mange medier og politikere. Ungdomspartiene på borgerlig side bruker den som premiss for en felles linje om sykelønn. Kjendislege Skavlan brukte den med stor selvtillit i artikler i Aftenposten (13. mai i år), selv etter å ha blitt korrigert. Konsulentene bommet litt på statistikk for Sverige, og var uten reell analyse av hva virkningen ville bli av en eventuell «svensk løsning» i Norge. Den var det Bedriftsforbundet som «faket». Ny Analyse må likevel ta et hovedansvar for forvirringen som spredte seg, ved ikke å korrigere forbundets misbruk. De involverte fikk oppfordringer om å gjøre nettopp dette.
Kristin Clemet videreførte i Aftenposten-kronikk 29. juli Civitas langvarige og enøyde engasjement i saken med henvisning også til Danmark som «dokumentasjon» for mulig nedgang i norsk sykefravær. Det å bruke Danmarks svært lave målte fravær som eksempel slår ikke så godt, all den stund Danmark i sitt system har omtrent like full lønn ved sykdom som Norge har. Mange av de landene som antas å ha lavere sykefravær enn Norge har for øvrig også ofte full lønn i faser av fraværsforløpet og/eller for grupper av arbeidstakere. Slik ulikhet mellom arbeidstakere vil gjenoppstå hos oss dersom staten skulle følge Civitas og Bedriftsforbundets ønsker.
Når svenskene har analysert egen fraværsutvikling de siste tiårene har dekningsgraden knapt vært nevnt. I en bred gjennomgang (Forsikringskassen 2015) har følgende hovedforklaringer vært vektlagt:
• Graden av kontroll og oppfølging av sykemeldte
• Omfanget av samarbeid mellom partene og myndigheter (jf. vår IA-avtale)
• Legenes rolle
• Bruk av delvis sykemelding
• Fremfor alt ulike typer tidsgrenser, som fortsatt er en stor aktuell sak på bakgrunn av usosiale utslag og en reversert innstramning allerede under den forrige regjering som iverksatte dem
I det lange bildet av hva som driver sykefraværet uavhengig av sykelønnsordningen fremhever rapporten betydningen av opp- og nedturer i økonomien, et mer mestringskrevende arbeidsliv, endringer i kjønnsroller og arbeidsmarkedets sammensetning
Også OECD’s skildringer av sykefraværet har nyansert sitt tidligere bilde av Norge på topp i verden. I den siste statistikken ligger både Tyskland, Belgia og Tsjekkia høyere enn oss og Sverige mye nærmere enn før.
Det var i denne OECD-oversikten Civita fant det opportunt å feste seg ved 2014-tallene, framfor ferskere data som ikke passet så godt inn i historien.
OECD er også nå mer utførlige enn før i sin presisering av sammenligningsproblemet. Og selv om vi skulle ha kommet nærmere sammenlignbarhet for det som formelt er sykefravær, er vi ikke helt fremme ved det kan vi kan si er det «reelle». Det innebærer å forstå bedre hvor mye sykefravær i de ulike land som samlet ligger i samspillet mellom arbeidsløshets-, syke- og uføretrygden. Heller ikke den mest utførlige norske (PROBA 2014) rapporten om ulike land analyserte egentlig dette, som det synes enighet om har vært en viktig side ved svenskenes opp- og nedturer.