Men fire år senere har det dessverre ikke skjedd noe som er i nærheten av å oppfylle forventningene til vedtaket. Spørsmålet må være hvorfor? Kvelden før åpningen av årets LO-kongress i Oslo kunne vi lese i sosiale medier at LO og de respektive fagforbundene legger skylden på hverandre for at målet ikke ble nådd.
Det påstås at saken var vanskelig for LO å håndtere da forbundene ikke ville ta sin del av ansvaret. Men hvorfor anses asylsaken som mer utfordrende enn oljeboring i Lofoten, seks timersdagen, EØS-avtalen eller LOs egen organisasjon som er under omorganisering?
Mens det legges opp til en omfattende debatt om alle disse «vanskelige» sakene på kongressen, er opprettelsen av et rådgivende senter som skulle ivareta de mest sårbare gruppene i vårt fellesskap, lagt død. Det nevnes ikke en gang i beretningene.
For alle tillitsvalgte som er opptatt av inkludering i det norske samfunnet, bør det være foruroligende at Norges største arbeidstakerorganisasjon kommer til kort - spesielt når vi ser på ressursene som forbundene og LO sammen disponerer. LO og de respektive medlemsforbundene har gjennomført mye annet som er atskillig mer ressurskrevende. Det kan fort virke som at papirløse rett og slett ble prioritert bort.
Det har kommet tydelige signaler om at saken om arbeidsrettigheter for asylsøker vil bli fremmet på nytt denne uken. Men hva mer? Delegatene må kunne presse ledelsen til å gjøre noe konkret med den fire år gamle saken – og vær så snill, ikke flere tomme ord!
Det bør være en selvfølge at fagbevegelsen inkluderer de mest sårbare gruppene i vårt fellesskap. Fagbevegelsen må jo snart våkne og begynne å handle etter 20 år med debatt og vedtak som ikke blir effektuert. Ingen er tjent med en varig underklasse i landet, bestående av mennesker som lever tilnærmet uten rettigheter på ubestemt tid – ikke minst de som er bundet av slavekontrakter.
Mens LO og forbundene roter det til med intern uenighet om hvem som har ansvar for hva, vokser antall papirløse, og en permanent underklasse som er tvunget til å leve i et parallelt samfunn, blir stadig større.
Nå er det opp til delegatene på årets LO-kongress å ta opp hansken på nytt. En del av utfordringen er å knekke ikke-mitt-bord-mentaliteten mellom forbundene og LO, noe som ødelegger for samholdet og solidariteten hele arbeiderbevegelsen er bygd på. Den nye ledelsen bør ha dette høyt på agendaen.