Evig midlertidig i kommunen

I deler av Oslo kommune utøves en personalpolitikk som byrådet neppe vil være bekjent av.

«Jeg vil bare ha en fast jobb og en liten leilighet, men jeg er kanskje kravstor.»

Replikken kommer fra en kvinne i tredveåra som er ansatt i Oslo kommune.

Hun er en av stadig flere som henvender seg til oss i fagforeningen for å få råd og hjelp til å få fast jobb. Det er ikke noe uvanlig med henne. Hun har fullført bachelorgraden sin, og er en lojal ansatt som har hatt tillit til at arbeidsgiveren vil hennes beste.

«Det kommer en fast stilling snart. Søk på den,» får hun høre, og det gjør hun. Men hun gjorde et dårlig intervju, var beskjeden som kom. Stillingen gikk til en annen. Det er jo klart at det er viktig å gjøre et godt intervju, men hun har jo jobbet der i snart tre år. De kjenner henne vel?

Stor arbeidsgiver

Oslo kommune er en stor arbeidsgiver. De har over 50.000 ansatte. At sjefene der kan lov- og avtaleverk burde være en selvfølge.

Likevel blir jeg usikker noen ganger. For om det er sånn at de kan lovverket, betyr det at de med viten og vilje unngår det. Det ville vel ikke en så stor arbeidsgiver som Oslo kommune gjort. Eller?

Arbeidsmiljøloven er klar, den er tydelig på at fast ansettelse skal være hovedregelen. Det er regler på hvor lenge man kan gå i tidsbegrensede kontrakter før man er å anse som fast ansatt.

En bydel i Oslo har det siste året fått oversendt nærmere 30 krav om fast ansettelse fra vår fagforening. Dette er kun én bydel, og kun krav fra medlemmer vi organiserer.

Politisk vilje

Timevikarer jobber i tilnærmet full stilling i tre år, for så å få beskjed om at det ikke er behov for dem lenger. Det opprettes prosjektstillinger som i stor grad rommer de samme oppgavene som en ordinær stilling. Og ikke minst, lojale ansatte får seksmånederskontrakter med oppfordring om å søke fast stilling når det lyses ut.

I 2015 trådde endringene i arbeidsmiljøloven i kraft. Endringene gjør det mulig å ansette noen i 12 måneder, midlertidig. Oslo kommune valgte å ikke forholde seg til lovendringen, men i stedet holde seg til den gamle arbeidsmiljøloven. Dette jublet selvfølgelig fagforeningene for, midlertidigheten skulle ikke få innta Oslo.

Byrådet er tydelig i sin politikk. Det er hele, faste stillinger som skal være normen, en politikk vi som fagforening også ønsker. Men det tar tid å få villet politikk ut i alle ledd. Oslo har hatt høyre-styre i 18 år. Det har satt sine spor.

Men nå må det begynne å skje noe. For at medlemmene våre skal oppleve at det faktisk har skjedd en endring etter at de rødgrønne inntok byrådskontorene, må kommunen begynne å følge den arbeidsgiverpolitikken som er politisk vedtatt. Vi har oppfordret Raymond Johansen til å ta dette på alvor før, og vi gjør det gjerne igjen. Oslo kommune må gi sine ansatte trygge faste stillinger.

Usikker fremtid

Kvinnen som sitter overfor meg er sliten. Hun har hatt to jobber over lang tid fordi hun er redd for å ikke få ny kontrakt i bydelen. Det går ikke lenger. Hun har ventet i det lengste med å møte meg. Gitt arbeidsgiver litt mer tid. For de sier jo at de vil ha henne som ansatt. De sier de er fornøyde med henne og ikke vil miste henne. Men usikkerheten tærer på. Hun ønsker å kjøpe seg leilighet. «Jeg sparer penger så jeg har egenkapital», sier hun, men vi vet begge at hun ikke får lån med en arbeidskontrakt som bare varer i seks måneder.

Hun kom til oss til riktig tid. Vi kan hjelpe henne. Kravet går igjennom, hun får fast stilling. Loven er klar.

Jeg håper det blir færre av disse sakene i fremtiden. Ikke fordi medlemmene ikke tar kontakt med oss, men fordi kommunen fører en anstendig personalpolitikk.

Våre venner i rådhuset må være realitetene bevisst. Det utøves en personalpolitikk i en del av Oslo kommune sine virksomheter som jeg tviler på at byrådet vil være seg bekjent.